Illustrasjonsfoto: Yayimages.com

Et kaldere samfunn

lørdag 3. desember 2016

Lederartikkel

Til syvende og sist bunner hatytringene i manglende respekt for menneskeverdet.

«Datteren din er dum», fikk Kristin Molvik Botnmark høre. Utsagnet kom ikke fra et barn, slik man gjerne skulle tro. Det kom fra en voksen som selv var mor. Bakgrunnen for den nedsettende kommentaren var datterens hjerneskade.

Kristin Molvik Botnmark fortalte om datteren i gårsdagens VG. Tidligere har hun skrevet boken «Raushetens grenseland», om erfaringer hun har gjort seg som forelder til et barn med nedsatt funksjonsevne. Her beskriver hun folk som himler med øynene, peker, stirrer og irettesetter datteren som om hun var et lite barn.

– Du skulle tro at de har lagt fra seg folkeskikken, sier Botnmark, som endatil har fått spørsmål om hun er glad i datteren sin.

LEDERARTIKKEL: De skulle inkluderes, men faller utenfor

Botnmarks erfaringer er dessverre ikke enestående. Blant personer med nedsatt funksjonsevne sier et flertall at de har opplevd krenkende og hatefulle ytringer. Dette kommer frem i en fersk undersøkelse som er utført av Nordlandsforskning i samarbeid med NTNU. Dette er den første norske studien som er gjort noen gang om hatytringer mot funksjonshemmede.

Hele 51 prosent sier at de har hørt trakasserende ytringer om seg selv eller funksjonshemningen. Av de som har opplevd slike ytringer, sier dessuten 55 prosent at de kjenner personene som kommer med de krenkende utsagnene. Særlig nedslående er det at de voksne er verst. Ifølge undersøkelsen kommer 81 prosent av disse ytringene fra voksne mennesker.

Dette er folk som burde vite bedre, men som altså ikke gjør det. Også mannen som snart blir verdens mektigste, Donald Trump, har gjort seg bemerket ved å gjøre narr av en funksjonshemmet journalist. I valgkampen etterapte han for åpen scene vedkommendes ukontrollerte bevegelser.

Det viser seg videre at mye av hetsen skjer i det offentlige rom. Resultatet blir at funksjonshemmede isolerer seg.

Én av dem som kjenner seg igjen i dette nedslående resultatet, er Marianne Knudsen, nestleder i Norges Handikapforbunds Ungdom. Hun har selv cerebral parese og sitter i rullestol. Knudsen forteller til VG at hun blant annet har fått høre at hun er en stor byrde for samfunnet. En kamerat av henne fikk høre av klassekamerater at de like godt kunne satt fyr på ham, for han var uansett ikke noe verd.

LES: Er det plass for Løvekvinnen i 2016?

Det gjør oss inderlig triste å se at 34 prosent sier at de har opplevd å få høre at de er en økonomisk belastning for samfunnet. Og vi klarer ikke å fri oss fra tanken om at denne utviklingen forsterkes av de nye, medisinske mulighetene i vår tid til å på forhånd få kunnskap om det fosteret en kvinne bærer på.

Denne økte tilgangen på informasjon har ført til at det fødes færre barn med visse funksjonshemminger i enkelte av våre naboland. Grunnen er at mange av fostrene med handicap aborteres bort.

Dermed øker presset på de kvinnene som velger å føde frem barn som ikke er funksjonsfriske. Hvor vondt må det ikke være både for foreldrene og barna deres å få høre at den funksjonshemmede er en økonomisk belastning for samfunnet. At vedkommende aldri burde blitt født.

Rapporten fra Nordlandsforskning og vitnesbyrdene fra funksjonshemmede som hetses er nedslående lesning. Det er ikke slik vi vil ha det. Vi ønsker at samfunnet skal være raust, inkluderende og ha rom for at folk er forskjellige.

Så viser det seg altså at mange blant oss erfarer at det er stikk motsatt. Forskjellighet blir møtt med hets. Svakhet blir møtt med forakt. I stedet for at mennesker med nedsatt funksjonsevne ble møtt med vennlighet og respekt, er det altfor ofte ubetenksomhet og manglende empati som rår.

DEBATT: Forstår vi vårt menneskeverd?

Når Mari Trommald, direktør i Bufdir, i VG sier at det er storsamfunnets ansvar å ta tak i holdningene som ligger til grunn for disse hendelsene, er det ikke vanskelig å være enig. Men vi tror samtidig at det grumset som har kommet til overflaten i undersøkelsen er uttrykk for noe mer enn dårlig oppdragelse og uheldige holdninger.

Til syvende og sist bunner hatytringene i manglende respekt for menneskeverdet. Det går en rød tråd fra manglende rettsvern for barnet i mors liv, og for den del glidende holdninger til menneskeverdet i livets siste fase, til samfunnets holdning til menneskers svakhet på andre områder.