Et irakisk traume uten ende

Det er grenser for hvor mange ganger folk kan drives hjemmefra og likevel tørre å reise tilbake.

Opplevelsen av aldri å kunne være trygge, driver kristne ut av Midtøsten. I forrige uke fikk irakiske kristne oppleve det igjen. Innbyggerne i landsbyen Telskuf hadde knapt rukket å flytte hjem etter tre år som IS-flyktninger, før de måtte evakuere hjemmene sine enda en gang.

Det gjør sterkt inntrykk å høre den irakiske kirkelederen Emanuel Youkhana fortelle om de fortvilte scenene som utspant seg blant disse flyktningene sist tirsdag og onsdag. De hadde problemer med å fatte at det som skjedde med dem var sant.

Dette var mennesker som hadde tatt sjansen på å flytte hjem, i stedet for å forlate landet slik så mange kristne irakere har gjort. Så opplever de at det de har bygget opp igjen, blir revet ned på nytt. Forskjellen var bare at denne gangen var det ikke IS som angrep. Nå var det deres egen regjeringshær.

Youkhana forteller om flyktninger som gråt, de var i sjokk, og de stilte spørsmål igjen og igjen - om hvorfor regjeringen i Bagdad ikke kunne sette seg til forhandlingsbordet sammen med kurderne, i stedet for å skyte mot sitt eget folk.

Det gjør også inntrykk å høre kirkelederens egen fortvilelse i møte med lidelsen han ser rundt seg. Tallet på kristne er dramatisk redusert etter invasjonen i 2003. Nå er de knapt 200.000 igjen.

«Derfor er hver eneste familie så verdifulle for oss», sier han. Og derfor har irakiske kirker spilt en aktiv rolle for å overbevise de kristne om at det er trygt å flytte hjem, nå som IS er drevet vekk fra Mosul og landsbyene i Nord-Irak.

«Er det i det hele tatt mulig å forsøke å overtale dem til å reise hjem enda en gang?» spør han. Og er det moralsk forsvarlig? kan vi legge til.

De som fryktet at folkeavstemningen om kurdisk selvstendighet i forrige måned var et risikabelt prosjekt, ser ut til å ha fått rett. Bagdad har reagert hardt og resolutt. Kurdiske invitasjoner til dialog og beslutningen om å fryse valgresultatet, har så langt blitt møtt med en kald skulder.

Uansett hvem som skal klandres for den pågående konflikten, er konsekvensen enda en gang at det er Iraks sårbare minoriteter som kommer i skvis når de mektige aktørene slåss.

Vi deler kirkelederen Emanuel Youkhanas frustrasjon når han peker på at regjeringshæren nå slår til mot områder der mange av innbyggerne er kristne og yazedier, altså grupper som allerede har lidd voldsomt på grunn av IS.

Sikkerhet er avgjørende for at de kristne skal bli værende i Irak. Regjeringen i Bagdad ser ikke ut til å ha verken evne eller vilje til å garantere dem denne sikkerheten.

Desto viktigere er det at det internasjonale samfunn legger tungt press på både regjeringen og kurdiske regionmyndigheter om å sette seg til forhandlingsbordet, før den pågående konflikten eskalerer ytterligere.

Hvis argumentet om å «hjelpe flyktningene der de er», altså i nærområdene, skal ha mening, må mennesker på flukt som et minimum være trygge på at de ikke risikerer livet ved å bli værende.

Det er grenser for hvor mange ganger folk kan drives hjemmefra og likevel tørre å reise tilbake. Hvis budskapet som stadig gis til kristne i Midtøsten, er at de ikke hører hjemme der, er det ikke rart at de velger å etablere nye hjem et annet sted.