BARNEVERN: Det kreves en landsby for å oppdra et barn, heter det. Det kreves også et samfunn for å opprettholde et godt barnevern, skriver Tarjei Gilje på lederplass. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix

Et godt barnevern

lørdag 2. juni 2018

Lederartikkel

Det kreves en landsby for å oppdra et barn, heter det. Det kreves også et samfunn for å opprettholde et godt barnevern.

Denne uken har vi igjen hatt flere artikler om barnevernet i Dagen. En familie på Sørlandet har gått til sak mot staten for å få avklart hvilket rom myndighetene har for å hente barn inn til avhør uten at foreldrene er informert på forhånd. 

Den konkrete saken setter søkelyset på maktforholdet mellom familien og staten når det gjelder omsorg for barn. Dét er en debatt vi stadig må holde levende. Blind tillit til at systemet ordner opp er verken i systemets eller barnas interesse.

I den norske debatten om barnevernet står dødsfallet til den da åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad i 2005 som et skjellsettende punkt. Stefaren ble dømt for drapet, moren ble dømt for passiv medvirkning. Ved siden av det gruoppvekkende i selve saken var den også tankevekkende for samfunnets del. 

For etter hvert viste det seg at flere instanser hadde sittet med hver sine brikker av kunnskap om den lille guttens vanskelige situasjon. Men ingen satt på hele bildet, og ingen la brikkene sammen. Derfor ble en viktig lærdom at vi som samfunn ikke kan tillate oss å lukke øynene eller å bare tenke på det som formelt sett er vårt eget ansvar. 

Igjen lyder det gamle spørsmålet fra 1. Mosebok: «Er jeg min brors vokter?» Med rom for mange nyanser må det grunnleggende svaret fortsatt være ja. Men i den andre enden av skalaen har vi de senere årene også fått en rekke historier der mennesker skildrer det de har opplevd som maktovergrep fra barnevernets side. 

Familier står maktesløse og ser at deres egne barn blir tatt fra dem, angivelig fra den enheten som skulle beskytte barna. Barnevernsansatte fortviler over både kritikk og hets, og opplever det vanskelig å skulle stå i en krevende førstelinjetjeneste samtidig som taushetsplikten forhindrer dem fra å fortelle hvorfor de handler slik de gjør. 

Samtidig har den økte innvandringen ført til nye utfordringer både for barnevernet og for politiet. Foreldre med bakgrunn fra andre kulturer blir ikke norske over natten, og når det gjelder barneoppdragelse har idealene i Norge forandret seg nokså betydelig i løpet av en generasjon eller to. 

Det er ikke lenge siden rising var vanlig her i landet. I dag er det ansett som helt uakseptabelt. Hvor raskt skal man da forutsette at mennesker fra andre kulturer klarer å tilpasse seg norske forhold? Torsdag trykket vi et større intervju med den tidligere menneskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune. Hun kommer med nokså sterk kritikk av barnevernets rolleforståelse og utøvelsen av denne.

Hun peker også på det som gjør debatten om barnevernet både viktig og vanskelig: 

«Det er ene og alene samfunnets ansvar at barnevernet gis oppgaver og utfordringer som det er umulig å møte på en god måte på et lukket kontor.» 

Samfunnet, det er deg og meg og alle. Ingen av oss er samfunnet alene. Men ingen oss kan melde oss ut av samfunnet. Og barnevernsansatte er ikke onde mennesker. Når det blir begått maktovergrep fra barnevernets side ligger sannsynligvis noen av årsakene i ubalanse mellom mandat og ressurser. 

For to år siden deltok jeg i en panelsamtale om det norske barnevernet under en europeisk kristen lederkonferanse i Polen. Da var Naustdal-saken det konkrete bakteppet. Det var på mange måter en underlig samtale hvor antipatien mot Norge var uvanlig sterk, uten at den faktiske kunnskapen om norske forhold nødvendigvis stod i et rimelig forhold til styrken i kritikken. 

Men det var likefullt tankevekkende å bli del av et møte mellom to temmelig ulike tilnærminger til staten. For nordmenn faller det ganske enkelt å tenke på staten som «vi». Staten er en venn. Stort sett. For mange østeuropeere er en slik tilnærming absurd, på – eller over – grensen til det direkte latterlige. 

Den overordnede tilliten vi viser barnevernet, og myndighetene i det hele tatt, fremstår helt naiv. Det gjorde inntrykk å høre en ungarsk pastor fortelle om sin egen oppvekst i et kommunistisk samfunn. Han påpekte at selv ikke kommunistene, som han ellers hadde mye vondt å si om, gikk så langt som å ta barna fra folk.

I møte med en slik beskrivelse er det nødvendig å holde frem Christoffer Kihle Gjerstads historie. Hvis vi bare tenker at barna er familiens ansvar vil flere barn lide samme skjebne som ham. Derfor trenger vi et aktivt barnevern med myndighet til å gripe inn før det er for sent. 

Dette barnevernet må bemannes av mennesker, og det må ha et sett med retningslinjer som gir gode rammer, samtidig som det også gir tilstrekkelig handlefrihet til at man kan ivareta alle nødvendige hensyn. Med andre ord: dette er svært komplisert. 

Tirsdag intervjuet vi Mary Ann Taraldsen, som leder barnevernstjenesten i Midt-Agder. Hun sa det slik:  «Jeg har aldri møtt en mamma eller pappa som ikke er glad i barna sine.»

Onde hensikter er ikke en nødvendig forutsetning for å kunne gjøre stor skade. Selv med barnas aller beste for øye kan både barnevernsansatte, foreldre og andre gjøre valg på barnas vegne som påfører dem store vanskeligheter.

Det aller viktigste vi kan bidra til er derfor en mest mulig åpen debatt hvor alle aktuelle fakta får komme på bordet, hvor ulike parter er forsiktige med å tildele andre aktører motiver, og hvor prestisje og mistenkeliggjøring må vike plassen for realistisk drøfting av hvilke alternativer som foreligger, og hvilke konsekvenser de ulike valgene vil medføre. 

Det kreves en landsby for å oppdra et barn, heter det. Det kreves også et samfunn for å opprettholde et godt barnevern.