«Folk som mener å ha blitt helbredet, kan ikke nektes å fortelle om det», skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk på lederplass. Bildet viser helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen.  Foto: Ove Eikje

Et forsvar for Pedersens ytringsfrihet

onsdag 20. juni 2018

Lederartikkel

Forbrukertilsynet beveger seg langt inn på religions- og ytringsfrihetens område.

Forbønn til minuttpris er både uetisk og ubibelsk. Helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen bør ikke kreve betaling for å be for mennesker, men heller basere sin virksomhet på frivillige gaver slik stort sett alle andre slike tjenester i hele verden gjør.

Det er Dagens klare syn. Og vi vil fortsatt oppfordre ham sterkt til å legge ned sin teletorgtjeneste der han tilbyr bønn i Jesu navn til 14 kroner minuttet inkludert moms.

Men når Forbrukertilsynet nå legger ned forbud mot det de kaller mirakelforkynnernes «markedsføring», vil vi likevel rykke ut til forsvar for Pedersen. VG bringer i dag nyheten om tilsynets hastevedtak der Svein-Magne Pedersen og en annen predikant ilegges forbud mot å benytte seg av helbredelsesvitnesbyrd.

Forbrukertilsynet har kommet til at Pedersen må regnes som «alternativ behandler» selv om unntaksbestemmelsen i Lov om alternativ behandling spesifikt nevner at «alminnelig religiøs virksomhet faller utenfor behandlingsbegrepet i loven, også forbønn for syke og lignende».

– Predikantene reklamerer med uttalelser fra fornøyde kunder, såkalte vitnesbyrd, som sier de har blitt friske fra alle mulige sykdommer. Dette er ulovlig. Når virksomheten deres anses som alternativ behandling, kan de ikke gi uttrykk for at bønn kan bidra til å kurere konkrete sykdommer, sier direktør i Forbrukertilsynet, Elisabeth Lier Haugseth til VG.

Forbudet kan også komme til å ramme Pedersens blad Legedom, et av Kristen-Norges absolutt største magasiner. VG skriver at Forbrukertilsynet har konkludert med at vitnesbyrdene i disse bladene, er brudd på loven. I samme artikkel truer tilsynet med bøter i størrelsesorden 100.000 til en million kroner hvis Pedersen ikke adlyder vedtaket deres.

Vi kan ikke se det på annen måte enn at Forbrukertilsynet her beveger seg langt inn på religions- og ytringsfrihetens område. Folk som mener å ha blitt helbredet, kan ikke nektes å fortelle om det. Og predikanter må selvfølgelig ha rett til å vitne om det de opplever at Gud gjør gjennom tjenesten deres. Dette er helt grunnleggende. Og ved å begynne å tukle med disse rettighetene står offentlige myndigheter i fare for å innskrenke en type friheter vi setter meget høyt i vår del av verden.

Vi er også sterkt uenig i klassifiseringen av kristne helbredelsesforkynnere som «alternative behandlere». Kristen forbønn er ikke behandling, men en praksis som er like gammel som kristendommen selv. Den norske kirke har til og med en egen liturgi for dette. Det er heller ikke slik at Pedersen lover noen helbredelse. Det er forbønn han tilbyr, han tar ingen syke i behandling.

Vi vil oppfordre alle med beslutningsmyndighet om å tenke seg nøye om før de handler i denne saken. Dette gjelder uavhengig av synet på Pedersen og hans virksomhet. Det er viktig at man ikke lar seg rive med av en stemningsbølge mot mirakelpredikanter og gjør vedtak som skaper uante virkninger.

For konsekvensene at denne typen myndighetsinngrep i kristen virksomhet kan bli store, selv om intensjonene skulle være gode.