En velsignet konge

Kong Harald har aldri lagt skjul på at han regner seg som kristen.

I dag fyllerHans Majestet Kong Harald 80 år. Vi stiller oss mer enn gjerne i gratulantenes rekker. Kong Harald har skjøttet sine plikter på en så god måte at det fortsatt er vanskelig å vinne frem med prinsipielle argumenter mot monarkiet.

For det er sant som statsministerErna Solberg sa til Aftenposten lørdag: «Symbolmakt, eller rollemakt, avhenger av én eneste ting: Hvordan personene som fyller rollen, utøver sin gjerning.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og når vi ser på kongehusets stilling i befolkningen, forstår vi at vi her i landet har grunn til å være takknemlige overfor kongefamiliens medlemmer gjennom flere generasjoner.

I fjorfeiret kongeparet 25 år på tronen. Det ble en minneverdig feiring, og en påminnelse om hvilken sterk stilling kong Harald ogdronning Sonja har fått i befolkningen siden 1991. I sin nyttårstale for knappe to måneder siden fremhevet Konge selv sin egen takknemlighet etter jubileumsreisen.

Kongehusets rolle er først og fremst seremoniell. I vårt konstitusjonelle monarki skal ikke kongen ha politisk makt. Denne forståelsen har ligget dypt forankret hos både kong Harald, hos hans far og hos hans bestefar.

De har forstått rollen sin, og de har erfart at funksjonen som samlende skikkelse stiller høye krav til dem. Men de har løst sine oppgaver på en forbilledlig måte. Det har de gang på gang vist gjennom sin kontakt med befolkningen, gjennom møter med mennesker som har opplevd naturkatastrofer eller ulykker og vanskeligheter av andre slag.

Et av de øyeblikkene vi nok kommer til å huske aller best fra kong Haralds tid, er den gripende hilsenen hans i Oslo Spektrum under minnemarkeringen etter 22. juli 2011.

IPer Egil Hegges biografi «Harald V» fra 2006 kan vi lese om hvordan kong Harald har sett på sin kongsgjerning som et kall. En slik rolleforståelse så vi også hos kong Haakon iErik Poppes film«Kongens nei» fra i fjor.

Kall er et velkjent begrep i kristen sammenheng. Men begrepet har også en anvendelse utover det spesifikt kristne. Det handler om å være dedikert til en oppgave som er større enn personen selv. Og om å opptre deretter.

Kong Harald har aldri lagt skjul på at han ser på kristendommen som en sentral del av den norske kulturarven, og heller ikke at han selv regner seg som kristen. Interessant nok ble dette blant annet understreket da både kongen og kronprinsen i 2009 for første gang besøkte en norsk moské.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Jeg syns at kongen i Norge, med vår tradisjon, skal være kristen», sa han den gangen. Og i den gjeldende norskeGrunnloven står det i paragraf 4 at «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.» I fjorårets nyttårstale fremhevet kong Harald også signingsgudstjenesten iNidarosdomen i 1991.

«Det å få Guds velsignelse over gjerningen vår – og å få knele ned der hvor både min far og farfar tidligere hadde mottatt den samme velsignelsen, opplevdes som en stor styrke», sa han.

I 1995 ga kong Harald et sjeldent åpent intervju til Vårt Land i forbindelse med tusenårsjubileet for kristendommen i Norge. På spørsmål om hvorvidt han venter på Jesu gjenkomst, svarte Kongen: «Ja, det er det som er håpet Det nye testamente dreier seg om.»

Det hadde antakelig ikke vært så lett for Kongen å si dette like tydelig i dag. Men utsagnet er like sant nå som det var da. Gratulerer med dagen, kong Harald!