Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

En utrydningstruet minoritet i Norge

torsdag 22. mars 2018

Lederartikkel

De har Downs, og det gir dem noe helt eget. Noe vi som samfunn trenger.

Du ser det fort. Det er noe med blikket. Noe med ansiktstrekkene. Du merker det dessuten like raskt når du er i kontakt med noen fra denne gruppen. De har Downs, og det gir dem noe helt eget. Noe vi som samfunn trenger.

Mennesker med Downs er like forskjellig som mennesker uten, og funksjonsnivået varierer. Men de av oss som er så heldige å være i kontakt med mennesker med Downs syndrom, eller selv har Downs syndrom, kan vitne om en indre kraft som det er verdt å løfte frem og å legge merke til.

Dette har blitt særlig synlig gjennom skuespiller, forfatter og samfunnsdebattant Marte Wexelsen Goksøyr som selv har Downs syndrom. Men hverdagseksemplene er langt flere og like sterke.

I går var det verdensdagen for Downs syndrom, og i dagens avis kan du lese hvordan den ble markert verden over, og høre hva som er viktig for beboerne i bofellesskapet på Tangerudbakken.

Du kan også lese hva vår statsminister sa da hun tok seg tid til å besøke elever med Downs syndrom og deres klassekamerater på Løkeberg skole i Bærum tidligere denne uken. Erna Solberg satte blant annet fingeren på at Downs syndrom er helt naturlig, og «en stor glede for både foreldre, søsken og samfunnet vårt.»

Det er flere grunner til at det er ekstremt viktig å løfte frem og anerkjenne de av oss som har Downs syndrom. Den første og mest presserende grunnen er selvsagt det Wexelsen Goksøyr flere ganger har poengtert: Mennesker med Downs syndrom er utrydningstruet i vårt vestlige samfunn. De jaktes på med stadig mer avanserte metoder, og tas av dage på et tidspunkt der barn uten Downs for det aller meste er trygge for abortlegenes inngrep.

 

#downs - Erna Solberg - KrF Kristelig Folkeparti - Tangerudbakken - Olaug Vervik Bollestad - Knut Arild Hareide - Geir Jørgen Bekkevold - Dagen

Posted by Dagen on 22. mars 2018

I Norge tas det flere aborter av barn med Downs syndrom nå enn i år 2000, selv om antallet fødte med Downs syndrom holder seg stabilt. Dette skyldes en økning i antall unnfangede barn med Downs syndrom. På Island er det enda verre, der fikk vi i fjor sommer høre at det omtrent ikke fødes barn med Downs syndrom lenger. Denne statlig støttede sorteringen vil henge over oss som en mørk sky i historien.

En annen grunn til at det er verdt å rope varsku, er at disse individene er en umistelig ressurs som blir borte for oss om vi ikke hegner om den. Det har med den unike sammensettingen av egenskaper som personer med Downs syndrom er kjent for. Det er som om mange av dem har kjærlighetens superkraft. Hva vil det gjøre med oss som samfunn om vi ikke lenger har disse blant oss?

En tredje grunn er at Downs syndrom representerer noe annerledes. Hvis vi nekter barn med Downs syndrom å vokse opp, vil samfunnet vårt bli mer homogent enn det naturlig er. Hvordan vi håndterer variasjon og annerledeshet er et kjennetegn på graden av toleranse, åpenhet og kjærlighet i samfunnet vårt.

Det er grunn til å oppfordre både statsminister Erna Solberg og andre politikere til å tenke gjennom hvordan en behandler denne minoritetsgruppen.

Dette gjelder alt fra å gi plass i det offentlige rom til å tenke gjennom tilgjengeliggjøringen av nye metoder som skal avdekke Downs syndrom i svangerskapet. Hvis mennesker med Downs syndrom er en stor glede for oss og noe «helt naturlig» bør det bekymre dypt at denne gruppen selv kaller seg utrydningstruet.