Statsminister Erna Solberg under Høyres landsmøte på Gardermoen fredag. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

En styrket Erna

lørdag 7. april 2018

Lederartikkel

Det er fullt mulig 
å argumentere for at det som har skjedd hittil i 2018 heller har styrket Erna Solberg enn svekket henne.

Det var ingen selvfølge at det var statsministeren som holdt åpningstalen på Høyres landsmøte i går. Som partileder ville det jo selvfølgelig uansett vært Erna Solberg som stod på talerstolen på Gardermoen.

Men noen dramatiske timer og dager før påske så var det en reell sjanse for at hun måtte forlate jobben som regjeringssjef. Det kunne faktisk godt ha vært en tidligere statsminister som talte til landsmøtedelegatene i går.

Slik gikk det altså ikke. Sylvi Listhaug satte regjeringens videre liv foran sin egen statsrådsfremtid. Hun forlot ministerstolen akkompagnert av det som nok var kollektive lettelsens sukk fra de andre regjeringsmedlemmene. Og aller mest lettet var det vel KrF-leder Knut Arild Hareide som var. Han slapp å felle den statsministeren han hadde lovet velgerne å støtte foran valget sist høst.

Flere aviskommentatorer mener det er en svekket statsminister som kommer ut av dette første kvartalets politiske dramatikk. Vi er ikke ubetinget enig i det. Det er fullt mulig å argumentere for at det som har skjedd hittil i 2018 heller har styrket Solberg enn svekket henne.

Politikken er full av saker som skaper spetakkel, støy og drama. Og det har vi fått en meget solid dose av denne vinteren med både stortingspresidenten og justisministerens avgang. Men den viktigste hendelsen i det lange løp er Venstres inntreden i regjeringen i januar. Det var en seier for det borgerlige samarbeidet, men også en personlig triumf for Erna Solberg selv.

For det brede borgerlige regjeringsprosjektet er i stor grad også Erna Solbergs eget prestisjeprosjekt. Til tross for at det ikke lyktes å samle alle de fire ikke-sosialistiske partiene i regjering etter valget i 2013, har hun ikke veket av fra det som har vært strategien hennes. Hun har fortsatt med den borgerlige avspenningspolitikken og tillitsbyggingen som hun åpenbart har så stor tro på.

Men det har virkelig røynet på i relasjonene mellom de tre partiene som Høyre samarbeider med. Solberg har stått midt i mellom mens beskyldninger og ukvemsord har haglet mellom de aktørene som til sammen utgjør hennes parlamentariske styringsgrunnlag.

Hun har måttet takle Frp-påstander om at imamer sleikes oppover ryggen av KrFs leder og at det er KrF som er ansvarlig for islamistisk terrorisme. Venstre har på sin side beskyld Frp for å fremme rasisme. Forskjellene mellom partiene har virket helt uoverstigelige på en rekke politikkområder, blant annet innvandring, integrering, oljeleting og miljø.

Men Erna Solberg, hun har beholdt roen og troen på prosjektet sitt hele veien. Selv under de verste stormene har hun ufortrødent holdt frem med alltid å legge vekt på det som samler på borgerlig side, ikke det som splitter. Hun har stått der og gjentatt gang på gang at Høyre vil regjere med alle de borgerlige partiene. Og tidlig på nyåret lyktes hun altså med å forene Venstre og Frp i samme regjering.

Tallene som opinionsbyråene forer oss med synes heller ikke å støtte teorien om en svekket Solberg. Statsministeren leder nå et parti som over tid har et statistisk signifikant forsprang på Arbeiderpartiet på meningsmålingene.

Dette er faktisk historisk gode tall. Etter krigen har Høyre aldri vært større enn Arbeiderpartiet i valg. Selv ikke ved Aps katastrofevalg i 2001 klarte Høyre å slå sin politiske erkekonkurrent.

Men det er mer å glede seg over for Erna Solberg på målingene. For de viser nå også et stabilt borgerlig flertall. Flere av dem forøvrig også uten KrF, selv om statsministeren i sin landsmøtetale igjen understreket at regjeringsdøren fortsatt står åpent for Knut Arild Hareide og hans parti. Og det er verdt å merke seg applausen som den uttalselsen ble møtt med i landsmøtesalen.

For det ville vært selve kroningen av Erna Solberg politiske prosjekt. Da ville hun oppnådd den firepartiregjeringen som hele tiden har vært hennes førsteprioritet.

Det er fortsatt et stykke igjen dit. Men i dag er hun i hvert fall nærmere enn hun har vært noen gang før.