ATOMVÅPEN: Arthur Berg var altså ikke imot våpenbruk som sådan, men var imot bruk av atomvåpen. Derfor ville han antakelig bejublet årets fredspristildeling, skriver Dagen-redaktør Tarjei Gilje. På bildet ser vi Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen idet hun kunngjør hvem som fikk årets fredspris. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

En fredspris i Arthur Bergs ånd

lørdag 7. oktober 2017

Lederartikkel

Atomvåpen skjelner ikke mellom stridende og ikke-stridende parter. Derfor kalte Arthur Berg seg atompasifist.

Gårsdagens tildeling av Nobels fredspris for 2017 må kunne sies å være trygt innenfor intensjonen i Alfred Nobels testamente. Han skrev blant annet om «afskaffande eller minskning af stående arméer».

Slik sett løp Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen ingen risiko da hun i går formiddag kunngjorde at årets pris går til International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN).

Under pressekonferansen umiddelbart etter tildelingen ble Reiss-Andersen spurt både om hvorvidt tildelingen var et budskap til noen bestemte aktører, og om hvilken virkning hun trodde den kunne få.

Til det første svarte hun at den var et budskap til alle. Til det andre svarte hun blant annet overfor NRK at «alle prosesser har en begynnelse». Man kan være enig eller uenig med tildelingen, og man kan ha ulike syn på hvilken plass atomvåpen har i verden. Men prinsipielt må vi kunne anerkjenne viljen til å kjempe for det man tror på, også når utsiktene til resultater på kort sikt synes dystre.

Slik sett er det ikke vanskelig å gratulere prisvinneren, og statsminister Erna Solberg hadde rett da hun i går formiddag konstaterte at verden ville vært et tryggere sted uten kjernefysiske våpen. Men verden er et vanskelig sted, og heller ikke Norge kommer i overskuelig fremtid til å slutte seg til noe generelt forbud mot atomvåpen.

For denne avisen har kampen mot atomvåpen en spesiell historie. På en dag som denne kan det være verdt å se tilbake på den debatten som gikk, ikke minst i 1970- og 1980-årene både her i avisen og i Kristen-Norge for øvrig.

18. desember 1981 hadde Dagen blant annet et oppslag med overskriften «- Ikke kirkens oppgave å støtte atompasifismen». Teologiprofessor Carl Fredrik Wisløff, en av de viktigste talsmennene for lavkirkelige lutherske kristne etter krigen, advarte i tidsskriftet Fast Grunn mot å skape et inntrykk av at de som talte mot atomvåpen gjorde det på vegne av den kristne kirke.

Daværende Agder-biskop Erling Utnem var en av 515 underskrivere på et opprop for nedrustning. I intervju med Dagen sa han at «Nedrustningsoppropet er et kall til å verne om det skaperverket som Gud har gitt oss i oppgave å forvalte og kultivere.

 Atomvåpnene er ingenting annet enn djevelske ødeleggelseskrefter som kirken og kristenheten må være de første til å protestere imot.»

I januar året etter var atompasifisme tema på det årlige Geilo-møtet. Disse møtene samlet store deler av det konservative Kristen-Norge, og var viktige møtepunkter som fikk stor oppmerksomhet både i og utenfor kirkelige kretser. Men forsamlingen klarte ikke å enes i dette spørsmålet.

Den legendariske Dagen-redaktøren Arthur Berg var slett ingen pasifist. Tvert imot avbrøt han i sin tid teologistudiene ved Menighetsfakultetet og meldte seg ved befalskolen, i protest mot pasifismen som bredte seg på MF. Berg ble utdannet befal 8. april 1940, dagen før krigen brøt ut.

I sin redaktørgjerning i Dagen var Berg opptatt av læren om rettferdig krig. Denne henter sin teologiske begrunnelse ikke minst fra Romerne 13, hvor det står at «...styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.»

Gjennom den kristne kirkes historie har mange ment at militær pasifisme var en nødvendig konsekvens av Jesu lære. Men læren om rettferdig krig føres helt tilbake til kirkefaderen Augustin (354-430) og ble i middelalderen videreutviklet av blant andre Thomas Aquinas (1225-1274).

Til grunn for at en krig skulle være rettferdig lå det en rekke kriterier. I Store norske leksikon kan vi lese om 1) rettferdig grunn, 2) riktig intensjon, 3) legitim autoritet og offentlig erklæring, 4) siste utvei, 5) sannsynlighet for å lykkes og 6) proporsjonalitet.

For alle med et visst kjennskap til Jesu radikale lære om nestekjærlighet, ja, om fiendekjærlighet, kan det synes paradoksalt at en kristen kirke overhodet skulle kunne legitimere krig.

Den debatten er interessant i seg selv. Men ut fra de ovennevnte kriteriene forstår vi i det minste at kirken har operert med nokså omfattende kriterier for å kunne rettferdiggjøre militære kamphandlinger.

Og her kommer vi til det som for Arthur Berg var avgjørende. Særlig det sjette kriteriet, om proporsjonalitet, fant han uforenlig med bruk av atomvåpen. Et av dilemmaene også i moderne krigføring er det man på engelsk kaller «collateral damage», eller på norsk utilsiktede tap.

Mange av Dagens lesere vil være kjent med at Israel har blitt fremhevet for sin vektlegging av å begrense sivile tap, blant annet når det har vært krig i Gaza. Krigføring vil i det fleste tilfeller medføre sivile tap. Målet vil da være å minimere disse, og et viktig spørsmål vil være hvilket omfang av slike tap man tolererer.

Ved bruk av atomvåpen er dette skillet nærmest umulig å opprettholde. Atomvåpen skjelner ikke mellom stridende og ikke-stridende parter. Derfor kalte Arthur Berg seg atompasifist. Han var altså ikke imot våpenbruk som sådan, men var imot bruk av atomvåpen. Derfor ville han antakelig bejublet årets fredspristildeling.