En Gud som ser

Hva vil de andre si? Dette spørsmålet er trolig blant fiendens kraftigste våpen.

Vi mennesker har et tvetydig forhold til det å bli sett. På den ene siden er det ikke noe vi heller vil. Mye i våre liv kretser rundt nettopp dette behovet. På den andre side er det kanskje noe av det vi frykter mest. Å bli sett, avslørt på de delene av livet som vi vet at ikke tåler dagens lys eller der vi kjenner at vi ikke lever opp til den standarden vi tror på, er ofte det vi minst ønsker. Vi vil bli sett, men vi føler at vi ikke holder mål om lyset virkelig skulle falle på oss.

Avstanden mellom livet slik det burde være og livet slik det er, kan gjerne kalles skam. For noen virker mellomrommet større enn for andre, men det kan skyldes manglende selvinnsikt så vel som ulike liv. Uansett er det en del av det menneskelige at mellomrommet er der. Ting er ikke slik de burde være, og vi merker det.

I dagens avis tematiserer vi menn og pornobruk. Skammen er verst, sier sjelesørger Rune Espevik. Gapet mellom liv og lære blir påtrengende når menn - og kvinner - som kjenner Jesu ord om å begjære, gir etter for nettopp denne kraften. Resultatet av skamfølelsen er at en holder fallet for seg selv.

«Hva vil de andre si» er kanskje blant fiendens kraftigste våpen. Når motstanderen får lurt oss til å tro at kristne søsken ikke vil tåle vår svakhet og fallenhet, har han oss akkurat der han vil. Da kan han holde oss borte fra å legge ut på den stien Bibelen legger opp til, som går gjennom bekjennelse og omvendelse til tilgivelse og gjenopprettelse.

For der vi gjerne vil trippe rundt grøten eller la skjelettene forbli i skapet, gir Bibelen oss et helt annet bilde av Gud. Den gjør det klart at det er både nytteløst og unyttig å forsøke å skjule noe som helst, fordi Gud ser alt og vet alt. Det kan virke skremmende og befriende på en gang.

Skremmende fordi vi forstår at vi ikke lever opp til Guds standard og fordi vi vet at en hellig Gud må straffe urettferdighet. Men befriende nettopp fordi vi jo ønsker å bli sett som dem vi er, og fordi vi i evangeliet møter Gud som en god far som lover oss at han faktisk kan tåle oss, fordi vår synd er gjort opp for.

Fristelsene ligger selvsagt for hånden i vår digitale tidsalder. Store medieaktører har valgt å spille åpenbart på vår tiltrekning til og fascinasjon ved nakenhet. I «klikkjakten» har denne tilbøyeligheten blitt enda mer åpenbar. Det gjør det vanskelig for den som kunne tenke seg å lese nyheter uten å utsettes for halvpornografiske inntrykk underveis.

Grunnen til at vi har en streng alkoholpolitikk i dette landet er at vi som samfunn vil sette grenser for å bevare familier og enkeltpersoner fra følgene av alkoholens farer. Det er mye som tyder på at porno har noe av den samme destruktive kraft som alkohol, ikke minst når det gjelder ekteskap og samliv. Selv om det kan synes umulig å regulere porno i en digital tidsalder, er debatten om dens plass i samfunnet viktig.

Vi har en offentlighet som ikke håndterer en debatt om sømmelighet særlig godt. Det har selvsagt sine historiske forklaringer, men det vil kanskje hjelpe om en forstår at sømmelighet ikke handler om å undertrykke seksualitet, men å hjelpe enkeltindivid med å leve godt og sunt med den.