En Ap-mann i Seksdagerskrigen
En nordmann var et dypt beveget førstehånds vitne da Israel for akkurat 50 år siden gjenerobret Øst-Jerusalem og Klagemuren. Arbeiderpartiets mektige partisekretær Haakon Lie.
Ved 50-årsmarkeringen forSeksdagerskrigen kan det være på sin plass å minnes den fascinerende historien om Ap-toppenHaakons Lies - vi må vel neste si - krigsinnsats i Israel i juni 1967. Mot slutten av mai 1967 ble det stadig klarere for de fleste at det gikk mot en ny væpnet konflikt i Midtøsten.
«Du er ønsket i Tel Aviv», stod det i et telegram som samtidig nådde Haakon Lie i Oslo. Som partisekretær i Arbeiderpartiet gjennom over to tiår - og dermed øverste leder for hele partiorganisasjonen - var Lie en av Norges mest innflytelsesrike personer. Og hele tiden hadde han brukt denne innflytelsen til å arbeide for Israels sak i norsk offentlighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lie var en mann med mange talenter, faktisk også journalistiske. Og denne gangen fant han ut at det var som reporter han kunne gjøre mest nytte for den jødiske staten. Utstyrt med ID-kort som fortalte at han var journalist tilknyttet norsk arbeiderpresse, fotoapparat og filmkamera, drog Lie ned til Israel, slik han var bedt om.
Vertene innkvarterte ham i det israelske arbeiderpartiets hovedkontor. For sikkerhets skyld sendte de også med ham en kar som skulle fungere både som livvakt og veiviser.
Den kombinerte Ap-partisekretæren og krigsreporteren satt sammen med Golda Meir (tidligere utenriksminister og senere statsminister) i Tel Aviv da de første nyhetene fra fronten kom inn på formiddagen den 5. juni.
De to fikk fornøyd høre at israelske fly nærmest hadde tilintetgjort det egyptiske flyvåpenet. Det virket allerede ganske klart at krigslykken gikk i israelernes favør. Men for Haakon Lie var det uansett ikke aktuelt å sitte stille i Tel Aviv mens kampene pågikk. Han ønsket seg til fronten.
Og mest av alt til Jerusalem, der det kunne se ut som de israelske styrkene kunne klare å ta tilbake de østre delene av byen fra jordanerne.
7. juni var det klart for det endelige angrepet. Israelske tropper tok raskt kontrollen over den gamle bydelen, der jødenes største helligdom, Klagemuren, befinner seg. Samtidig hadde også Haakon Lie kommet seg opp til Jerusalem og til Mandelbaumporten som forbant Vest- og Øst-Jerusalem.
Der var det stor oppstandelse. Ryktene gikk om at kamphandlingene var over. Det ble sagt at Israels statsministerLevi Eskhol var ventet når som helst for reise inn til Klagemuren.
Lie og Eskhol kjente hverandre fra tidligere. Så da den israelske statsministeren kom for å ta Øst-Jerusalem i øyesyn, stod partisekretæren i Det norske arbeiderparti allerede klar for å ønske ham velkommen til jødenes gamle hovedstad. Haakon Lie og hans drosjebil ble med i statsministerkortesjen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vel fremme ved Klagemuren og omgitt av bedende og syngende mennesker, omfavnet de to sosialdemokratene hverandre. Lie gikk selv frem til muren og tok på den. Sannsynligvis som den første utlending på denne for det jødiske folket så spesielle dagen.
Haakon Lie var som trollbundet av alle de sterke sanseinntrykkene. Han så rabbineren som forrettet den første gudstjenesten på nesten 20 år fra Klagemuren.
Han betraktet statsministeren som via israelsk radio holdt tale til nasjonen fra samme sted. Han kikket på skitne og skjeggete soldater som tente lys og bad. Lie satte senere ord på det han følte på denne historiske dagen:
«Det går en gjennom marg og ben… Dette har vært en dag da selv en nordboer er blitt kastet fra vill jubel til gråt og tilbake fra gråt til jubel. Men hva må denne dagen ha betydd for millioner av jøder i alle land. Dagen var endelig kommet. Det gamle Jeruslaem var igjen i deres hender, århundrers drømmer og spådommer har gått i oppfyllelse.»
Men Haakon Lie ville ha mer. Plutselig så Lies kombinerte kjentmann og livvakt til sin forskrekkelse at den norske gjesten han skulle passe på, var forsvunnet. Og det i et område som ikke var tilstrekkelig sikret.
Bare timer tidligere hadde det pågått kamphandlinger der. Hvem visste om det fortsatt kunne befinne seg lommer av motstand eller snikskyttere i de trange gatene?
Statsministerfølget brøt opp og forlot området. Mørket falt på mens en stadig mer desperat israeler fortvilet lette etter en høyreist blond nordmann som var på vidvanke. Den eneste som ikke var bekymret for sikkerheten, var Haakon Lie selv.
Han løp oppglødd omkring og snakket med dem han møtte. Blant annet traff han en fransk katolsk prest som tok ham med inn i kirken sin. Presten ville vise ham hvordan jordanske soldater hadde vandalisert gudshuset ved å plassere en maskingeværstiling oppe i kirketårnet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Til slutt hadde livvakten hellet med seg og fant sin bortkomne gjest fra det høye nord. Den bekymrede israeleren fikk imidlertid ingen unnskyldning for forsvinningsnummeret. I stedet klemte en nærmest euforisk Haakon Lie sin oppasser og løftet ham opp. Alt mens han ropte «Er ikke dette spennende, er ikke dette spennende?»
For Haakon Lie var hans tilstedeværelse i Jerusalem på denne historiske dagen helt sikkert et høydepunkt i langt liv av Israelvennskap. Samtidig illustrerer denne historien hvor sterkt kjærlighetsforholdet til den jødiske staten var i norsk arbeiderbevegelse for et halvt århundre siden, men dessverre også hvor langt bort dette miljøet har beveget seg siden.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
