Gjermund Nordhus (bildet) har hatt en rekke viktige posisjoner innen Norsk Luthersk Misjonssamband, som i disse dager har generalforsamling.  Foto: Privat

Det må være lov å være uenig

søndag 8. juli 2018

Lederartikkel

Hvordan skal menighetene makte å være et sted der både saklig uenighet og sårbar tvil kan få rom?

Menigheten er en helt sentral størrelse i utbredelsen av Guds rike på jord. Gjennom menigheten og kristne bevegelser er evangeliet i ferd med å nå til jordens ytterkanter, og gjennom menigheten er mange samfunn blitt reformert.

Så er det likevel ikke uten grunn at noen har feilsitert den gamle sangen slik: «Guds menighet er jordens største plunder.» I det siste har det i denne avisen dukket opp flere saker som nettopp handler om hvordan vi kristne samhandler.

Gjermund Nordhus har hatt en rekke viktige posisjoner innen Norsk Luthersk Misjonssamband, som i disse dager har generalforsamling. Mandag skrev han et leserinnlegg om debattkultur i bedehusland, som ble fulgt opp med et intervju i tirsdagsavisen.

Nordhus går særlig inn på hvordan fellesskapet, enten det er menighet eller kristelig organisasjonsliv, behandler uttalt eller potensiell uenighet. Han mener å se en tendens til at merkelapper deles ut over en lav sko, og at disse fører til en demping eller usynliggjøring av tanker og meninger som lever blant folk.

En konservativ bevegelse har mange styrker, og konservative krefter trengs i et samfunn. Men blant svakhetene er at frykten for å miste det bevegelsen forsøker å konservere, kan bli for sterk. I bedehusbevegelsen forsøker en for eksempel å ta vare på troskapen mot evangeliet, mot Bibelen og det den lærer. Om noen stiller spørsmålstegn ved dette kan det oppleves som et angrep på «det aller helligste», og responsen kan bli preget av frykt og sinne.

Flere konservative kristne miljø opplever i dag at lederskapet ser ut til å være i utakt med deler av folket. Kanskje ser vi dette aller tydeligst i samlivsetiske spørsmål, men også i synet på forholdet mellom evolusjon og skapelse er det store sprik innad i en del miljø. Dette bør føre til mange ting, men ikke minst at en tar Nordhus sin oppfordring på alvor.

I en kristen menighet eller organisasjon må det være en klar forkynnelse av evangeliet og utleggelse av Bibelens ord for menneskers liv. Men det må også finnes et språk for å snakke godt om uenighet. Det er viktig for å lufte meningsmotsetninger og å søke sannhet, og det er viktig for å identifisere når enkeltmennesker eller grupperinger faktisk aktivt bryter med det grunnlaget som er lagt for fellesskapet.

I dagens avis leser vi en annen rapport fra bedehusland, der to sjelesørgere sier at en del opplever at menigheten ikke er stedet å være når livet går i stykker. Kanskje henger dette delvis sammen med nettopp det Nordhus etterlyser.

For når vi møter smerte eller når livet tar vendinger vi ikke var forberedt på, da vil dette uunngåelig gjøre noe med vårt gudsforhold. Vi kan oppleve å komme nærmere Gud, men vi kan også oppleve at fundamentet slår sprekker og troen blir vanskelig.

Hvordan skal menighetene makte å være et sted der både saklig uenighet og sårbar tvil kan få rom, uten at fundamentet for kirken rokkes? Det er spørsmål alle menighetsledere må stille seg. Svaret kan vise seg å være svært viktig i en individualistisk tid preget av store brytninger. Vi tillater oss å foreslå at søskenkjærligheten som Guds ord taler om, må være en sentral del av løsningen.

Gjermund Nordhus har hatt en rekke viktige posisjoner innen Norsk Luthersk Misjonssamband, som i disse dager har generalforsamling. Mandag skrev han et leserinnlegg om debattkultur i bedehusland, som ble fulgt opp med et intervju i tirsdagsavisen.

Nordhus går særlig inn på hvordan fellesskapet, enten det er menighet eller kristelig organisasjonsliv, behandler uttalt eller potensiell uenighet. Han mener å se en tendens til at merkelapper deles ut over en lav sko, og at disse fører til en demping eller usynliggjøring av tanker og meninger som lever blant folk.

En konservativ bevegelse har mange styrker, og konservative krefter trengs i et samfunn. Men blant svakhetene er at frykten for å miste det bevegelsen forsøker å konservere, kan bli for sterk. I bedehusbevegelsen forsøker en for eksempel å ta vare på troskapen mot evangeliet, mot Bibelen og det den lærer. Om noen stiller spørsmålstegn ved dette kan det oppleves som et angrep på «det aller helligste», og responsen kan bli preget av frykt og sinne.

Flere konservative kristne miljø opplever i dag at lederskapet ser ut til å være i utakt med deler av folket. Kanskje ser vi dette aller tydeligst i samlivsetiske spørsmål, men også i synet på forholdet mellom evolusjon og skapelse er det store sprik innad i en del miljø. Dette bør føre til mange ting, men ikke minst at en tar Nordhus sin oppfordring på alvor.

I en kristen menighet eller organisasjon må det være en klar forkynnelse av evangeliet og utleggelse av Bibelens ord for menneskers liv. Men det må også finnes et språk for å snakke godt om uenighet.

Det er viktig for å lufte meningsmotsetninger og å søke sannhet, og det er viktig for å identifisere når enkeltmennesker eller grupperinger faktisk aktivt bryter med det grunnlaget som er lagt for fellesskapet.

I dagens avis leser vi en annen rapport fra bedehusland, der to sjelesørgere sier at en del opplever at menigheten ikke er stedet å være når livet går i stykker. Kanskje henger dette delvis sammen med nettopp det Nordhus etterlyser.

For når vi møter smerte eller når livet tar vendinger vi ikke var forberedt på, da vil dette uunngåelig gjøre noe med vårt gudsforhold. Vi kan oppleve å komme nærmere Gud, men vi kan også oppleve at fundamentet slår sprekker og troen blir vanskelig.

Hvordan skal menighetene makte å være et sted der både saklig uenighet og sårbar tvil kan få rom, uten at fundamentet for kirken rokkes? Det er spørsmål alle menighetsledere må stille seg. Svaret kan vise seg å være svært viktig i en individualistisk tid preget av store brytninger. Vi tillater oss å foreslå at søskenkjærligheten som Guds ord taler om, må være en sentral del av løsningen.

Hvordan skal menighetene makte å være et sted der både saklig uenighet og sårbar tvil kan få rom?