Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Det er radikalitet vi trenger

lørdag 18. mars 2017

Lederartikkel

Jeg har liten tro på at det er konservatisme som kommer til å redde kirken i Norge. Det vi trenger er en ny radikalitet.

Det er ikke så ofte vi siterer Karl Marx på lederplass i Dagen. Men en kommentarartikkel fra Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braanen denne uken satte meg på tanken om å gjøre det.

På tirsdag skrev nemlig Braanen om hvordan fortidens veivalg setter premisser for samtalen om fremtiden. Dette er en høyaktuell problematikk også i møte med vår tids kristenhet. Vi møter fremtiden med utgangspunkt i den fortiden vi har med oss.

Det kommer vi ikke unna. Og det trenger ikke være noe problem. Men ofte kan det være, som Marx en gang skrev, slik at «Tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne.»

LES: Ber Solberg droppe JesusKvinner

I Det gamle testamentes siste kapittel står det at Gud vil vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Apostelen Paulus skriver også om forholdet mellom unge og eldre. Den kristne kirke er i sitt vesen et generasjonsfellesskap.

Men noen ganger går kirkens tradering – overleveringen av den kristne tro fra en generasjon til den neste – i lås. Da kan i verste fall et dystert utsagn om vitenskap komme til anvendelse også her.

For av natur er vi vel forholdsvis konservative, de fleste av oss. På den måten at vi liker best det vi allerede kjenner til, og på den måten at vi er litt skeptiske til for store endringer i for høy hastighet.

Da er det fare for at «vitenskapen går frem en begravelse om gangen.» Altså at folk ikke forandrer mening, men at forandring skjer ved at yngre vitenskapsfolk – eller yngre kristne – overtar.

Det er en dypt ulykkelig situasjon om en slik beskrivelse treffer vår tids kristenhet. Fordi vi trenger all den gode åndelige ballast vi kan få med oss fra dem som har levd litt lenger.

En konservatisme som handler om å henge fast i fortiden, har ikke fremtiden på sin side. Når vi ser rundt oss i Kristen-Norge i dag, er det mye slik konservatisme å se.

DEBATT: Venstrepressens omtale av Oslo Symposium

Man holder fast ved det etablerte, og mangler i urovekkende stor grad gode og modige planer for fremtiden. Stikk i strid, egentlig, men for eksempel bedehusbevegelsens radikale og modige opprinnelse.

Jeg har liten tro på at det er konservatisme som kommer til å redde kirken i Norge. Det vi trenger er en ny radikalitet. En frimodig tilslutning til Bibelen, til kirken, til trosbekjennelsen.

24. januar, dagen før Kirkemøtet startet, hadde teologiprofessor Knut Alfsvåg en interessant tekst på trykk her i Dagen. Under overskriften «Konservativ?» kritiserte han bruken av dette begrepet som egnet merkelapp på dem som ikke ønsket den nye vigselsliturgien velkommen.

«Etter denne gruppens selvforståelse dreier det seg om kamp for troens ekthet og integritet, og det har ingen ting med konservatisme å gjøre.

Dette er ikke et bibelsk begrep, det brukes ikke i bekjennelsene, og det brukes heller ikke i de tekster som tilhengere av dette standpunktet definerer seg selv ved. Hvorfor skal en da bruke det i det hele tatt?» spurte han, med rette.

Vi må nok regne med at dette begrepet vil bli brukt om de som vil stå for en klassisk kristen samlivsetikk også i fremtiden. Men det er likevel interessant å reflektere over i hvilken grad begrepet faktisk er treffende.

MENINGER: Autoritære medier får motstand

For min del har jeg fått større og større problemer med begrepet. Ikke fordi jeg har forandret mening i de aktuelle spørsmålene, men fordi jeg synes det er vanskelig å få øye på hvordan den pågående utviklingen skal snus innenfor den norske konservatismens rammer.

Hva er radikalt i dag? Vi kan jo begynne med trosbekjennelsen.

Anerkjenner vi at Gud er livets skaper? Våger vi å snakke om menneskeverd med dette som premiss? Hvilke konsekvenser får det i så fall for holdningen vi har til både abort, dødshjelp og gen- og bioteknologi?

Forkynner vi Jesus Kristus, død og oppstått, som den som skal dømme oss? Reelt, som et historisk og eviggyldig faktum?

Tror vi på Den hellige ånd? Eller er vi så opptatt av å distansere oss fra merkverdigheter at vi helst ikke forholder oss til Ånden? Lever vi i forventning om syndenes forlatelse og et evig liv? Eller har vi nok med det vi vil at Gud skal gjøre for oss her og nå?

SYNSPUNKT: Fra opprør til makt

Jeg tror det mest radikale den kristne kirke kan gjøre i Norge i dag, er å forkynne evangeliet. Ikke noe utvannet lykke-evangelium, men Bibelens evangelium med hele dets nerve. Med syndens alvor og frelsens jubel. Med skapelsens enorme perspektiv og evigheten som en realitet.

Det beste botemiddelet mot sekularisering er verken fremtidsfrykt eller tilbaketrekning, men frimodig tillit Gud. Vi har ikke, og vi trenger ikke, noe mer radikalt enn det kristne evangeliet. Og det holder, fra slektsledd til slektsledd.