Den troen som slo rot på Selja i 1068

Den kristne kirke kan ikke leve uten å kjenne sin egen historie. Men den kan heller ikke leve av sin historie alene.

Søndag trykket Bergens Tidende faksimile av sin egen forside fra 12. august 1968, altså nøyaktig 50 år tidligere. Hovedoppslaget handlet om 900-årsjubileet til Bjørgvin bispedømme. 8. juli i år ble det samme bispedømmets 950-årsjubileum markert med gudstjeneste på Selja nord i Sogn og Fjordane. Historisk har Selja vært et kirkelig sentrum på Vestlandet.

I anledning jubileet trykket vi i Dagen sittende Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaugs preken. Der fremhevet han kristendommens dype røtter her i landet, og hvordan den kristne tro har påvirket samfunnet: «Hvis ikke Vestlandet var blitt kristnet, hadde det vært et annet Vestland og andre vestlendinger», sa Nordhaug. Og det er vanskelig å være uenig med ham i det. Noen av de konkrete konsekvensene var at flere liv ble reddet. For, som Nordhaug også sa det: «Kristne mennesker tar ikke livet av barna sine.»

950 år er veldig lang tid. De fleste jubileer vi feirer har et langt kortere spenn. Men det er også verdt å merke seg den store forskjellen i omfanget mellom 900-årsjubileet og 950-årsjubileet. For i 1968 var ifølge Bergens Tidende drøyt 10.000 mennesker samlet på Selja. I år skal antallet har vært rundt 700. Det finnes sikkert flere faktorer som kan forklare dette. Og vi skal ikke legge alt for mye i akkurat disse tallene.

Men vi kommer ikke bort fra at forskjellen også sier noe om en tydelig sekularisering av det norske samfunnet. Kontakten med den kristne tro har blitt kraftig svekket. Ingen av oss kan vite hvilke konsekvenser dette vil få.

Og dette handler selvsagt ikke bare om Selja, Bjørgvin bispedømme eller Vestlandet. Sekulariseringen, eller avkristningen, brer om seg i store deler av det norske samfunnet.

«Hva er vår strategi som kirke for de neste 950 år?» spurte Halvor Nordhaug i sin preken 8. juli i år. «Jo, vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort hele tiden. Vi skal forkynne Jesus Kristus, og fortelle fortellingene om ham. Og hvis bildet av ham er borte, skal vi bruke all var kraft og kreativitet, og i ord og handling male ham for folks øyne slik at de kan se ham. Kanskje for første gang?»

Gud er ikke beseiret. Og Guds folk er håpets folk, ikke fryktens eller mismotets folk. Vi kan lett bli nedstemt av å lese om hvordan mye tilsynelatende var bedre før. Da er det viktig å huske både at også historien inneholder flere elementer som vi i dag ikke vil omtale i positive ordelag. Det er også viktig å huske at kristendommen en gang kom til Norge for første gang. Også da var det vanskelige brytninger. I dag må vi håndtere utfordringene på andre måter, også fordi utfordringene er annerledes.

Men det er i tillit til Gud at den kristne kirke finner sin fremtid. Det kirken først og fremst trenger er ikke strategisk kløkt, kommunikativ briljans, gullkalver eller jordiske konger. Kirken må forkynne at Jesus Kristus er svaret. At det ikke finnes noe annet navn vi kan bli frelst ved, slik vi leser det i Apostlenes gjerninger. Jesus Kristus var den eneste frelseren i 1068. Det er han fortsatt i 2018. Den kristne kirke kan ikke leve uten å kjenne sin egen historie. Men den kan heller ikke leve av sin historie alene. Vitnesbyrdene om Jesus er kirkens surstoff.