Bedehusets estetikk før og nå

Når vi leser om gudshusene i GT, kan vi ikke unngå å legge merke til at estetikk betyr noe for Gud.

I forrige uke ble Erlend Berges bok «Sjå, eg kjem snart» lansert. Berge har gjort et imponerende og rosverdig arbeid for å dokumentere estetikken i norsk bedehusbevegelse. Det er ikke hvert år det blir utgitt dokumentariske verk om denne delen av norsk kulturhistorie.

Berges arbeid hadde utgangspunkt i en erkjenn­else av at deler av bedehushistorien er i ferd med å gå tapt, i den forstand at stadig flere bedehus blir nedlagt, solgt eller tatt i bruk til andre formål enn det opprinnelige. Dette betyr ikke at bedehus­bevegelsen som sådan er på vei mot nedleggelse. Men det illustrerer noen samfunnsendringer som har hatt stor betydning for det kristne livet rundt i ­landets bygder og byer.

Forhåpentligvis kan boken bidra til økt ­bevisstgjøring i bredere lag av befolkningen om hvordan bedehusbevegelsen har påvirket vår nyere­ historie. I tillegg er det grunn til å håpe at den ­bidrar til fornyet bevissthet også blant dem som fortsatt identifiserer seg med denne bevegelsen.

Det har vært et poeng for Berge å la husene og utformingen av dem tale for seg. Derfor er det ikke mennesker med på bildene. Dette er et interessant grep som inviterer til refleksjon om bedehusets ­estetikk. Det er ikke et emne vi har hatt for mye ­debatt om.

Flere faktorer er verdt å peke på når vi skal ­beskrive uttrykket i norske bedehus. I tråd med bevegelsens idealer om gudsfrykt med nøysomhet­ er utformingen nøktern. Det har ikke vært noe ­hovedmål å briljere med trendsettende arkitektur eller innredning. Samtidig har de fleste av byggene­, i hvert fall innvendig, en utforming som gjør at man umiddelbart forstår hvor man er. På front­veggen har det gjerne vært et maleri eller et skriftsted som sier noe om bedehusets egenart. I prinsippet ikke helt ulikt det man kan finne på alterveggen i en ­kirke. Men i en mindre påkostet utforming.

I dag vil nok en god del av denne estetikken fremstå gammeldags og til dels fremmedgjørende for mange mennesker. Men Berges bilder innbyr likevel til ettertanke når det gjelder selve den ­estetiske eller kunstneriske utformingen av nyere bedehus. Her bærer gjerne både arkitektur og innredning mer preg av å tilhøre et konferansesenter enn ett ­bedehus. Det er slett ikke gitt at man ut fra ­estetikken ville forstå hvor man var.

Er tap av frimodighet en årsak til dette? Det skulle i det minste være verdt å stille dette spørsmålet. En viktig del av forklaringen er nok også at flere kristne menigheter og forsamlinger i våre dager satser på utleievirksomhet utenom de tidspunktene det kristne fellesskapet benytter lokalene. Da er det ikke unaturlig at møtesalene også er tilpasset dette bruket.

Men det er likevel verdt å tenke over om man med dette undervurderer estetikkens betydning i det kristne fellesskapet. Når vi leser i Bibelen om ­gudshusene i Det gamle testamente, det være seg tabernaklet eller templet, kan vi ikke unngå å ­legge merke til at estetikk slett ikke er likegyldig for Gud. I ønsket om å reise fleksible bygg er det derfor grunn til å drøfte om man har undervurdert hvordan også det estetiske kan hjelpe mennesker nærmere Ham som bedehusene ble bygget til ære for.