Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Avlyst påskegudstjeneste

mandag 26. mars 2018

Lederartikkel

Samtidig som Kirkemøtet har lagt stor vekt på å ivareta likekjønnede par som ønsker å bli viet i sin lokale kirke, uavhengig av hvem som er prest der, bør det også være et naturlig mål å strekke seg langt for å komme i møte dem som ønsker å invitere prester som ikke bryter med synet på ekteskapet som en ordning for kvinne og mann.

Lørdag kunne vi lese at det på første påskedag i år trolig ikke blir avholdt gudstjeneste i Sennalandet kapell i Kvalsund kommune, slik det har vært vanlig. Årsaken er at Samemisjonen ikke ønsker å leie ut kapellet til en prest som lærer i strid med den kristne kirkes tradisjonelle syn på ekteskapet.

 

Kvinneprestspørsmålet er riktig nok også inne i bildet, men det er rimelig å anta at uenigheten i samlivsetikken er den saken som veier tyngst i denne situasjonen.

Slik synet på ekteskapet står i Den norske kirke og i opinionen i dag, var det ikke annet å vente enn at saken ville vekke interesse i ulike medier.

Det er heller ikke overraskende at sympatien hos mange vil ligge hos presten som blir rammet av Samemisjonens linje.

For samtidig som det i dag er stor takhøyde for det som i realiteten er et radikalt nytt teologisk syn, er toleransen langt mer begrenset overfor dem som ønsker å holde fast ved det kirken alltid har ment.

Samemisjonen er på ingen måte alene i denne kampen. Mange har allerede fått erfare at det har en kostnad å stå opp mot den utviklingen som har preget både kirke og folk i lang tid.

Det må likevel være maktpåliggende å ivareta sin egen integritet og holde fast ved det man tror på, selv om det kan være smertefullt.

Det burde være mulig for Den norske kirke å vise mer fleksibilitet i en slik sak. Selvsagt er det slik også i folkekirken at det finnes praktiske omstendigheter som kan gjøre det vanskelig å stille til veie en prest med et klassisk syn på ekteskapet i et gitt lokale på en gitt gudstjenestedag.

Men samtidig som Kirkemøtet har lagt stor vekt på å ivareta likekjønnede par som ønsker å bli viet i sin lokale kirke, uavhengig av hvem som er prest der, bør det også være et naturlig mål å strekke seg langt for å komme i møte dem som ønsker å invitere prester som ikke bryter med synet på ekteskapet som en ordning for kvinne og mann.

Derfor er det skuffende at de lokale lederne i Den norske kirke i denne saken signaliserer at de ikke ønsker å plukke ut prester etter teologisk ståsted, som kapellan Jon Arne Tandberg opplyste i Dagen lørdag.

Det er nettopp ved å vise en slik vilje til imøtekommenhet at kirken kan demonstrere hva det vil si å leve med to syn, slik Kirkemøtet har lagt opp til.

Det er dessverre ingen grunn til å tro at det vil blir lettere å leve med spenningen i denne saken i tiden fremover. Snarere tvert imot ser det ut for at presset blir større på dem som ikke ønsker å gi etter for samfunnsutviklingen.

Ingen er tjent med at konfliktene blir ytterligere tilspisset. Derfor er det ønskelig at man finner smidige løsninger der det er mulig, og at man i størst mulig grad løser aktuelle problemer gjennom dialog snarere enn gjennom konfrontasjon.

Men det må være rom for at de som har et konservativt teologisk syn fortsatt skal kunne ivareta dette synet i praksis.