Alene på en tripp-trapp-stol
Det er vondt å lese om ettåringen som forskerne fant alene på en tripp-trapp-stol, sittende i et kvarter uten å få mat og uten å ha kontakt med voksne. Et slikt bilde sier langt fra alt om norske barnehager, men det må være lov å mene at det sier noe svært alvorlig.
De siste tiårene har vi sett en voldsom omveltning i bruken av barnehager for de aller yngste. I dag er det vanlig at barn starter i barnehage før de har feiret sin første fødselsdag. Der er de ofte mer enn 40 timer i uken. Den utviklingen skal ikke foregå uten kritiske motforestillinger. Til det er de små barna for viktige.
I går formidlet Dagen funn fra flere studier som har sett på vilkårene for de minste barnehagebarna. Det forskerne finner i norske barnehager rimer dårlig med regjeringens tydelige tale om kvalitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På en rangering fra én til syv poeng får norske barnehager i snitt 3,9 poeng. Det er grunn til å tro at særlig de minste barna blir sårbare for kvalitetsbrister i barnehagenes rutine, siden disse gjerne er ekstra prisgitt de voksne.
Det er vondt å lese om ettåringen som forskerne fant alene på en tripp-trapp-stol, sittende i et kvarter uten å få mat og uten å ha kontakt med voksne. Et slikt bilde sier langt fra alt om norske barnehager, men det må være lov å mene at det sier noe svært alvorlig.
Barn i ett-årsalderen befinner seg i en eksplosiv vekstfase både fysisk og mentalt. Forskning har lenge påpekt hvor viktig det er at barn får dekket emosjonelle behov såvel som behov for fysisk nærhet.
Bare det å vugge et nyfødt barn som gråter kan ha sammenheng med utviklingen av balanse. Den omsorgsfulle, fysiske kontakten et barn får slår positivt ut i barnets trygghet.
Forskningen har også lenge påpekt at nyfødte barn svært tidlig starter arbeidet med å knytte bånd til omsorgspersonene som befinner seg nærmest. Ofte er dette mor først, så far, så søsken og siden storfamilie og andre voksne som er faste innslag i livet.
Det er viktig å peke på at barnehagepersonell så vel som andre trygge voksne kan bidra til å hjelpe barn med god tilknytning. Og i noen tilfeller vil nok barnehagen kunne være en trygg øy i en ellers utrygg tilværelse, dersom hjemmet ikke kan by på den tryggheten det egentlig skulle kunne gi.
Men når vi nå som samfunn bytter familiens omsorg ut med statlig omsorg selv for de aller minste, så må ikke motstemmene dysses ned. Det er ofte et dårlig tegn om forskere blir møtt med innvendinger om at deres funn vil kunne påføre mennesker dårlig samvittighet. Det kan tyde på at vi har en blindsone som vi som samfunn forsøker å fortrenge.
Dette var nemlig tilfelle da barnehageforsker May Britt Drugli og en kollega publiserte en studie som viste at småbarn utsettes for mer stress i barnehagen enn hjemme. De ble møtt med spørsmål om de ikke var redd for å gi foreldre dårlig samvittighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hun kritiserte også regjeringen for ikke å ta debatten, en kritikksom i dagens avis får støtte fra KrF. Vi må ha som utgangspunkt at foreldre ønsker kunnskap om hva som er til det beste for barna, ikke at de ønsker å lulles inn i en falsk trygghet.
«Mange foreldre undervurderer sin egen betydning i barnas liv», sier Drugli. Hun mener foreldre i større grad bør hente barn tidlig når anledningen byr seg. Et så viktig budskap kan ikke legges lokk på, av hensyn til foreldres ømfintlige samvittighet.
