Abortlovens logikk

Tenkningen bak loven om selvbestemt abort får følger også for andre faser av menneskelivet.

I går markerte vi en særdeles lite hyggelig merkedag. Det er nå nå nøyaktig 40 år siden barnet i mors liv mistet sitt rettsvern her i landet. 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt i Stortinget.

På denne datoen innførte Norge et gradert menneskeverd. Vi forlot det prinsippet som hadde vært det rådende siden kristendommen ble innført her i landet, nemlig at menneskelivet er ukrenkelig fra unnfangelse til naturlig død.

Da Norge ble kristnet, innebar det en revolusjon for menneskeverdet. Gjennom kristenretten ble de hedenske skikkene avskaffet. Uønskede barn fikk rettsvern. Og det ble samtidig slutt på praksisen med ættestup, å avslutte livet til eldre og uproduktive mennesker.

For det kristne menneskesynet hviler på prinsippet om at mennesket henter sin verdi ikke ut fra hvor produktivt eller funksjonsdyktig det er, men fra en helt annen kilde. Faktisk finnes det ingen ideologi eller religion som gir menneskelivet en høyere verdi enn kristendommen. Vi tror at mennesket er skapt i Guds bilde og slik sett har en uendelig verdi.

Den skjebnesvangre avstemningen for 40 år siden representerte følgelig en avkristning av forståelsen av menneskeverdet. Vi gikk på en måte tilbake til tenkningen fra førkristen tid. Etter stortingsvedtaket i 1978 er ikke livet lenger ukrenkelig. Det er innført en angrefrist på det skapte menneskelivet. Det lille hjerte som slår, kan stanses. Med loven i hånd og finansiert av den norske stat.

Graderingen av menneskeverdet har også ført til en jakt på det som er annerledes. Handikappede i mors liv har ikke samme menneskeverd som de friske. De kan aborteres bort senere i svangerskapet enn de uten funksjonshemming.

I dag blir det født langt færre barn med for eksempel Downs syndrom enn det gjorde tidligere. Det jaktes på dette avviket i mammas mage med påfølgende abort som resultat. Abortloven har skapt grunnlaget for det sorteringssamfunnet som vi ser vokser frem foran øynene på oss.

Konsekvensene viser seg også i motsatt ende av menneskets reise gjennom livet. Når ukrenkelighets-prinsippet er opphevet, er veien åpen til å legge helt andre kriterier til grunn i vurderingen av menneskelivet. Har gamle, syke og pleietrengende virkelig samme verdi, eller bør samfunnet stille opp når personen selv ønsker å avslutte livet sitt?

På dette området har Norge foreløpig ikke gått like langt som for eksempel Nederland, der eutanasi har blitt lovlig. Eller som Sveits, som har blitt et slags internasjonalt chartermål i dødshjelpens tjeneste. Men utviklingen i den retningen er tydelig for de som vil se.

En rekke meningsmålinger har vist et vedvarende og stort flertall i det norske folk for å innføre ulike former for aktiv dødshjelp. Foreløpig nøler partiene på Stortinget. Men det tidspunktet kommer nok dessverre også før eller siden.

For det er abortlovens logikk som har ryddet veien også her.