LEDEREN: «David Cameron står altså ganske ribbet tilbake», skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk på lederplass. Her er Cameron fotografert sammen med sin kone i etterkant av talen han holdt til det britiske folket da EU-utfallet var klart fredag formiddag. Foto: Stefan Wermuth, Reuters/NTB Scanpix

Unionstanken vakler

Det er nå snart fire år siden Thorbjørn Jagland gav Nobels fredspris til EU. Det kan være den siste oppturen på meget lenge for den hardt prøvede europeiske unionen.

Britiske velgere har talt. De har sendt landet sitt på hodet ut av Den europeiske union. Og de har satt i gang et politisk jordskjelv som det er vanskelig å forutse det totale resultatet av.

For nå er det selve unionstanken som vakler i takt med utslagene på den politiske Richter-skalaen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Taperne etter det overraskende avstemningsresultatet er mange. Storbritannias statsminister David Cameron er selvfølgelig blant de største. Cameron vil for all fremtid bli husket som mannen som satte det britiske EU-medlemskapet på spill ved å gå med på å gjennomføre en folkeavstemning.

Han hadde ikke trengt å gjøre det. Men statsministeren trodde at han skulle klare å bringe EU-motstanderne i sitt eget konservative parti til taushet. Han ville bevise at EU-utmeldelse var et luftslott. Demonstrere at det britiske folk tross alt ønsket å forbli en del av Den europeiske union. Slik håpet David Cameron å legge EU-saken død i Storbritannia i tiår fremover.

Han gamblet høyt. Og han tapte stort.

Camerons folkeavstemning kan vise seg å bli ødeleggende også for en annen union. Den kan sette selve Storbritannias enhet på spill. Statsministeren klarte til slutt å overbevise skottene om å forbli en del av Storbritannia da Skottland holdt sin folkeavstemning om uavhengighet for to år siden. Men når Brexit nå er et faktum, kommer det nye skotske krav om å få bli en uavhengig stat. Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon har gjort det klart at hun nå vil kreve en ny folkeavstemning.

Fra Nord-Irland kommer det lignende signaler. Og som det ikke var nok, har Spania varslet at de igjen vil prøve å omgjøre den britiske kronkolonien Gibraltar til spansk territorium.

Også embetet som regjeringssjef har David Cameron spilt bort. Om tre måneder må han flytte ut av 10 Downing Street. Cameron er snart eks-statsminister i Storbritannia. Sortien hans ble den verst tenkelige.

David Cameron står altså ganske ribbet tilbake. Men vi vil likevel argumenter for at det er EU selv som nå fremstår som den aller største taperen.

Avstemningsresultatet viser nemlig hvor mektig upopulært det europeiske overnasjonale prosjektet har blitt. Kløften mellom Brussel-byråkrater og vanlige europeere har bare økt år for år. Helt til den ble uoverstigelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og dette gjelder ikke bare for britene. Tendensene har vært tydelig i Europa over lang tid. EU engasjerer ikke den vanlige europeer. I hvert fall ikke nok til at folk gidder å stemme i valgene til EU-parlamentet. Deltagelsen har vært notorisk dårlig. Og i tillegg bruker mange av de som likevel stemmer, disse valgene til å protestere. Eller de ser rett og slett på stemmegivningen sin som en spøk.

I Storbritannia ble ironisk nok det EU-fiendlige UK Independence Party det største britiske partiet i EU-parlamentet. Og svenske velgere sendte like godt en representant for Piratpartiet for å representere landet deres i Brussel.

Den lave valgdeltagelsen og den mildt sagt alternative stemmegivningen er et uttrykk for en grunnleggende mangel på tillit til EU-demokratiet. Man vet ikke hva EU-parlamentarikerne driver med. Og man har liten eller ingen tro på at det de eventuelt holder på med, vil utgjøre en forskjell for europeernes hverdag. I hvert fall ikke en positiv forskjell.

EU sees i stedet på som et upersonlig kostnadssluk. Et byråkratisk irritasjonsmoment. En trussel mot nasjonal og individuell frihet. Et hinder for grensekontroll og innvandringsreduksjon.

Det var disse faktorene som fikk et flertall av britene til å stemme for utmeldelse. Og det er de samme momentene som kan omgjøre Brexit fra et særbritisk fenomen til en europeisk dominoeffekt. I timene etter at det britiske resultatet var klart kom kravene fra populist- og høyrepartier flere steder i Europa om at det nå må avholdes folkeavstemninger også hos dem. I Nederland jobber Gert Wilders for Nexit. Marine Le Pen i Frankrike ønsker seg en Frexit.

Europeiske regjeringssjefer vil for all del unngå å gå i Cameron-fella. De avviser derfor alle slike krav. Men hvor lenge vil de klare å stå imot hvis det folkelige presset bygger seg ytterligere opp? En ting er i hvert fall sikkert: Prøvelsene for EU er langt fra over.

Les også
– Drømmen om en europeisk politisk union er død
Les også
– Brexit er ingen krise for Israel
Les også
Kristne reagerer på «egoistisk» debatt
Les også
Brexit splitter kirkerom og pub
Les også
Utfordrer til ny kristen EU-refleksjon