Riktig å invitere Graham

Synet på Donald Trumps presidentskap splitter ikke bare amerikanske kristne. Nå får denne uenigheten også ringvirkninger i norsk kristenhet.

I november kommer verdensevangelist Franklin Graham til Norge for å holde to vekkelsesmøter i Oslos storstue, Spektrum. Tre av medlemmene i hovedkomiteen har nylig trukket seg. Og det er Grahams utilslørte støtte til Donald Trump som er bakgrunnen for at Arnfinn Løyning (Den Evangelisk-Lutherske Frikirke), Svein Granerud ( Normisjon) og Hermund Haaland ( Skaperkraft) går ut av komiteen.

– At Graham har støttet en kontroversiell politiker så tydelig, har svekket hans tjeneste som evangelist, sier Haaland til Vårt Land.

Vi synes at avgjørelsen om å trekke seg er trist. Og vi mener i tillegg at den er unødvendig.

Det sier vi selv om vår holdning til Donald Trumps presidentkandidatur har vært velkjent for våre lesere gjennom hele valgkampen. Vår skepsis til om Trump er rett mann på rett plass har heller ikke blitt noen mindre etter at multimilliardæren inntok Det Hvite Hus i forrige måned. Snarere tvert imot.

Det skal også sies at også vi har reagert på Franklin Grahams omtale av Donald Trump. Graham har gitt klart uttrykk for at han mener at det er Gud som har innsatt Trump som president. Å høre Graham si under innsettelsesseremonien at regndråpene som falt, kom som et tegn på Guds velsignelse, føltes også ganske surrealistisk.

Noe av forklaringen på ordbruken kan kanskje søkes i det faktum at det politiske språket i Amerika jevnt over er ganske religiøst ladet, helt annerledes enn det vi er vant til i Norge. Vi har foreløpig til gode å høre Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre si «Gud velsigne Norge». Selv Knut Arild Hareide ville nok tenkt seg om både en og to ganger før han påkalte Den allmektige i en politisk tale. Men i USA vekker det oppsikt hvis man glemmer det obligatoriske «God bless America» ved slutten av en tale, slik Trump gjorde da han holdt seierstalen på valgnatten i november.

Franklin Graham følger også på en måte en familietradisjon når han knytter nære bånd mellom religiøs og politisk makt. Hans far, legendariske Billy Graham, har bedt sammen med samtlige amerikanske presidenter i etterkrigstiden, fra Harry S. Truman til Barack Obama.

Men Franklin Grahams engasjement for Trump handler likevel om mer enn bare semantikk og tradisjon. Han støtter aktivt Donald Trump som amerikansk president. Sånn er det bare. Men gjør det ham dermed uegnet som taler på en vekkelseskampanje i Norge? Nei, det mener vi ikke at det gjør.

Slik vi har forstått de tre som går ut av hovedkomiteen, mener de at Grahams politiske engasjement overskygger den gode sak. At Graham blander for mye politikk inn i det kristne arbeidet sitt. Men har Løyning, Granerud og Haaland tenkt over om de også selv er med på å politisere det kristne arbeidet i Norge?

For hvis hvem man støtter som amerikansk president og hvor mye man støtter vedkommende, blir et utvelgelseskriterium for hvilke evangelister som skal få komme hit, da er vi på ville veier. Økumeniske kampanjer handler jo nettopp om dette: At vi legger til side teologiske og politiske forskjeller for å samle oss om det ene nødvendige og saliggjørende: Forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.