Realitetsjekk for KrF

Selv uten bekjennelsesparagraf er KrF et parti for sterkt troende, men det får da være grenser.

Dagbladet presenterte tidligere denne uken sine spekulasjoner om sammensetningen av en nyJonas Gahr Støre-regjering etter valget neste år. «Støres regjering. Slik kan den se ut» forkynte avisen og listet opp potensielle statsråder. I Dagbladets fremtidsscenario består regjeringen Støre av tre partier. Foruten Ap-lederens eget også av Senterpartiet ogKristelig Folkeparti.

Avisen lister opp åtte statsrådsemner fra KrF som kan være kandidater til å tjenestegjøre under Jonas Gahr Støre. Dagbladet tipperKnut Arild Hareide som finansminister,Hilde Frafjord Johnson som bistandsminister,Olaug Bollestad eller Solveig Kopperstad Bratseth som helseminister ogDagrun Eriksen som familieminister. Videre mente avisen atKjell Ingolf Ropstad også kan være aktuell til familiedepartementet eller som miljøminister og atØyvind Håbrekke ogGeirmund Lykke er kandidater i miljø eller kultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men før disse åtte - eller andre håpefulle - nå begynner å drømme om svarte biler og ukentlige besøk på Slottet, ber vi dem tenke nøye igjennom et annet scenario. Et utfall som etter vår mening er minst like sannsynlig dersom KrF velger den rødgrønne siden i politikken. Det er at partiet havner under sperregrensen og ender opp uten noen stortingsgruppe i det hele tatt. Og da blir det som kjent krevende å skulle være med å danne regjering.

KrF skal ta endelig stilling til regjeringsspørsmålet på landsmøtet neste vår. Betydelige krefter i partiet jobber for at KrF skal holde døren åpen for venstresiden. Kollega Vårt Land skriver om et nettverk av fremtredende eks-politikere som jobber for å påvirke partiet i den retningen. Tidligere nevnte Dagbladet meldte nylig at et flertall av KrFs tillitsvalgte ønsker å samarbeide med Ap.

Vi tror i det lengste ikke at KrF vil gå til valg med indirekte eller direkte støtte til en Arbeiderparti-ledet regjering. Knut Aril Hareide er en klok mann og han husker nok godt hvordan det gikk medLars Sponheims Venstre da partilederen før valget i 2009 sa at han heller ville ha Jens ennJensen. Han ønsket heller en fortsatt Arbeiderparti-regjering underJens Stoltenberg enn å medvirke til å la Siv Jensens Fremskrittsparti få innflytelse.

Under valgnatten måtte Sponheim gå av i vanære etter å ha ledet partiet sitt utfor sperregrensens avgrunn. Å antyde overfor det som i utgangspunktet er borgerlige velgere at en Venstre-stemme til slutt kunne vise seg å bli en stemme på en Ap-statsminister, var svært kostbart for Lars Sponheim. På det området er nok ikke Venstre og KrFs velgere så ulike.

Mange ivrer også for at KrF skal lande på en eller annen form for sentrumsmodell. Disse vil vi anbefale å foreta en realitetsjekk. Selv uten bekjennelsesparagraf er KrF et parti for sterkt troende, men det får da være grenser. For det første er den samlede oppslutningen om de tre sentrumspartiene KrF, Senterpartiet og Venstre beskjeden, for å si det forsiktig. På de fleste målingene ligger den et sted mellom 15 og 18 prosent. Det vil si hvis alle tre partiene kommer inn påStortinget, hvilket jo heller ikke er sikkert.

Et like stort problem er at Senterpartiet og Venstre egentlig ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. I motsetning til KrF har de begge valgt side. Venstre står sammen med de borgerlige mens Senterpartiet vil regjere med Ap igjen. Dessuten har de to partiene skrudd opp retorikken mot hverandre betydelig den siste tiden. SenterpartietsMarit Arnstad brukte tidligere i år uttrykket «Norges mest distriktsfiendtlige parti» om Venstre.Trine Skei Grande kvitterte med å kalle Senterpartiet for «det mest konservative partiet på Stortinget». Og for den som måtte lurer: Heller ikke Venstre-lederens utsagn var ment som et kompliment.

I 2013 valgte Hareide dessverre bort den borgerlige regjeringsdeltagelsen han ble tilbudt til fordel for rollen som støtteparti. Vi skriver «dessverre» fordi vi tror at dess sterkere den borgerlige samlingen er, jo vanskeligere vil det være for Arbeiderpartiet å vinne neste valg.

Dagbladets regjeringsvisjoner er ikke våre visjoner.