FLYKTNINGER: Kristne flyktninger fra Mosul går til gudstjeneste i en flyktningleir i Erbil i Kurdistan. Ett og et halvt år etter at de måtte flykte for IS, lever de kristne fra Mosul fremdeles i en unntakstilstand.  Foto: Safin Hamed, AFP/NTB Scanpix

Nå henger kirkeklokkene tause i Mosul

lørdag 5. desember 2015

Lederartikkel

Det går mot jul. Enda en gang skal vi få feire frelserens fødsel. Men noen steder står kirkene tomme. Noen steder henger kirkeklokkene tause.

I Mosul var det feiret gudstjenester i nesten 1700 år. Evangeliet kom tidlig til slettene i Nord-Irak. Men i fjor var det slutt. 10. juni erobret IS landets nest største by. Den falt som et fly uten motor. Uhyggelig raskt plantet terrorgruppen sitt fryktede svarte flagg på sentrale offentlige bygninger. I løpet av noen korte sommeruker drev de alle kristne ut av byen. 45 kirker og kristne institusjoner ble beslaglagt. Korsene ble revet ned. Eldgamle katedraler ble omgjort til moskeer.

KULTURNOTAT: Hvor får de sin råskap fra?

I fjor var første gang på 1700 år at det ikke ble feiret julegudstjeneste i Mosul. Også denne julen henger kirkeklokkene tause. Et klarere bilde på fordrivelsen av de kristne fra Midtøsten finnes knapt.

Mange av de som flyktet fra Mosul og de kristne landsbyene rundt, bor fremdeles under kummerlige forhold i Kurdistan. Nå går de sin andre vinter i møte. Det er ingen utsikter til at de snart kan flytte hjem. IS kontrollerer fremdeles Mosul og Ninivesletten.

«Nå gir folk opp og forlater landet. De føler seg glemt av verden», sier kirkeledere jeg har snakket med.

I landsbyene langs Khabur-elven, en side-elv til Eufrat nord-øst i Syria, er situasjonen likedan. Det lå 35 kristne landsbyer langs denne elven. Alle landsbyene hadde sin egen lille kirke. Grytidlig hver eneste morgen brukte kirkeklokkene å kime og vekke innbyggerne, men 23. februar i år kom det ikke en lyd. De som skulle ringe i klokkene rakk ikke frem, for denne morgenen angrep IS.

253 kristne assyrere ble tatt som gisler. Over 3000 ble drevet på flukt. Fremdeles holdes rundt 140 av denne gruppen som gisler av IS. Og fremdeles er det umulig å flytte tilbake til mange av landsbyene langs Khabur-elven, selv om kurdiske peshmergastyrker har frigjort en del av dem. Landsbyene er rasert. Det blir ingen julegudstjeneste i disse landsbyene i år. Kirkeklokkene henger tause.

Slik er det også i byen Qaryatain, lenger sør i Syria. I mai inntok IS byen, som er strategisk viktig for terrorgruppens mål om å nå Damaskus. Under erobringen ble rundt 230 mennesker tatt som gisler. Mange av disse var kristne. Senere er en stor del av gislene fra Qaryatain løslatt, men fri er de ikke. IS har påtvunget dem en avtale der de må følge strenge islamske lover og betaler beskyttelsesskatten som er kjent som jizya. Det er islams gamle dhimmiregler, som i århundrer er blitt brukt til å undertrykke kristne og jøder, som nå blir aktivert i de IS-kontrollerte områdene.

De samme kravene er tidligere blitt stilt til kristne i Raqqa, «IS-hovedstaden» som nå blir bombet sønder og sammen. De kristne får ikke gå med synlige kors, og all tilbedelse må skje i det stille. Verken salmesang eller kirkeklokker blir tolerert. Derfor henger kirkeklokkene denne julen stille, både i Qaryatain og i Raqqa.

KRONIKK: Islamismen driver mennesker til Jesus

IS´behandling av de kristne i Mosul, i landsbyene langs Khabur-elva, Qaryatain og Raqqa viser hvor ekstremt vanskelig det er for kristne og andre minoriteter å bo i eller nær områdene som kontrolleres av terrorgruppen. De har ingen plass der. De blir ydmyket og behandlet som annenrangs borgere. De blir stilt overfor det samme umenneskelige valget som tusener av kristne i Syria og Irak er blitt de siste årene: Konverter til islam, aksepter dhimmistatus eller dø.

Det går mot jul. Vi er fri til å gå til kirkene våre og synge så høyt vi vil. La oss bruke friheten vår til å be for dem som forfølges. Be for de kristne fra Mosul, Khabur, Qaryatain og Raqqa. Be om at vi selv må forstå hvor dyrebar friheten er og hvor velsignet vi er som kan feire gudstjeneste og bære korset synlig. Og be om frimodighet, så vi ikke selv legger på oss begrensninger og går med bøyd hode der vi skulle hatt rak rygg.