Indremisjonsforbundet og Den norske kirke

Det motet som fantes i bedehusbevegelsens grunnleggere trengs minst like mye i dag.

«Ingen må være i tvil om at det er ledelsen i Dnk som har forårsaket den splittelse som allerede er et faktum». Slik oppsummerer styret i Indremisjonsforbundet sitt råd når det gjelder kirketilknytning i dagens situasjon. Med andre ord: Hvis noen ønsker å melde seg ut, skal de ikke tenke at det er de som forårsaker splittelse.

Forbundsstyret kommer ikke med noe entydig­ råd om at man bør melde seg ut av Den norske ­kirke, men viser i stedet til det som har vært bede­husbevegelsens varemerke gjennom hele dens ­historie. Lekmannsbevegelsen startet i hjemmene med åndelig fellesskap, bibellesning og bønn. Slik håper forbundsstyret at det åndelige fellesskapet fortsatt kan leve både i bygd og by.

Det er ingen nyhet at bedehusforsamlinger ­mange steder mer og mer fremstår som menig­heter. Men dette har i betydelig grad vært et byfenomen. Mange steder ligger ikke forholdene til rette for slike fellesskap ved siden av Den norske kirkes sognemenigheter.

Derfor er det talende når ImFs forbundsstyre nå fremhever det man tradisjonelt har kalt vennesamfunnet i hjemmene. For en del vil nok dette bli det mest aktuelle alternativet når situasjonen i Den norske kirke oppleves stadig vanskeligere også lokalt.

Samtidig skulle nok en del ønsket seg at forbundsstyret hadde gått enda et par skritt lenger og tatt til orde for brudd med Den norske kirke. Det er ikke usannsynlig at et slikt brudd vil skje gradvis ­etter hvert som dagens ungdommer og unge familier blir mer etablerte. Blant disse har mange vokst opp med bedehuset som sitt åndelige hjem, og medlemskapet i Den norske kirke er primært av en formell art.

Både prinsipielt og praktisk ville det nok vært vanskelig for ImFs forbundsstyre å gå inn for fullt brudd med Den norske kirke. Fremdeles kjenner mange en sterk tilhørighet til Den norske kirke, og de ønsker ikke å melde seg ut når de mener at det er de liberale kreftene som i realiteten bryter med kirkens tro og lære.

I tillegg fungerer samarbeidet mellom kirke og bedehus mange steder godt, slik at det å forlate Den norske kirke ville oppleves som at man avskjærer seg fra rike muligheter for Guds rike.

Ikke desto mindre bærer forbundsstyrets ­dokument tydelig preg av at man ser nokså mørkt på utviklingen i Den norske kirke. Her er ingen ­strategier for å snu for eksempel sammensetningen­ av Kirkemøtet. Snarere er det snakk om hvordan man best kan forholde seg til den utviklingen som skjer. Og når vi leser hva forbundsstyret faktisk skriver, ser vi at det ikke skal så veldig mye mer til før bruddet er et faktum.

Indremisjonsforbundet møtes til generalforsamling utenfor Ålesund i juli. Der vil nok mange ønske å snakke om fremtidige strategier for bedehusbevegelsen. Det er viktig at man ikke nøyer seg med å navigere i forhold til Den norske kirke, men at man med utgangspunkt i Guds ords åpenbaring arbeider offensivt med å finne veien videre for sin egen del. Det motet som fantes i bedehusbevegelsens grunnleggere trengs minst like mye i dag.