Hareides sololøp

Partilederen har marsjert i utakt med det partiet han leder.

Det er to uker sidenKnut Arild Hareide marsjerte under regnbueflagget gjennomOslos gater.KrF-lederens deltagelse iPride-paraden har siden dominert den interne debatten i partiet.

Og siste ord er nok langt fra sagt. Saken kan komme til å påvirke KrF en god stund fremover. Kanskje helt frem til landsmøtet neste år der partiets ekteskapspolitikk skal vedtas på nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Bør KrFs ledelse utfordres?

For samtidig med deltagelsen i homomarsjen benyttet ­Hareide anledningen til å gå ut i et stort intervju iVG og ­avlyse hele det engasjementet KrF har hatt de siste tiårene når det gjelder å bevare ekteskapet som en ordning mellom ­kvinne og mann. Hareides regnbuemarkering representerte altså noe langt mer enn den protesten mot terror han selv hevdet at det var. Det er snakk om en betydelig politisk snu­operasjon. En stor politisk endring som naturlig nok vekker sterke reaksjoner.

Slikt sett synes vi det er et sunnhetstegn for KrF at de tillitsvalgte og medlemsmassen ikke bare stilltiende finner seg i at partilederen diskrediterer den viktige kampen KrF har kjempet for det heterofile ekteskapets særstilling. Det er bra at sentrale tillitsvalgte tar bladet fra munnen og sier det som det er. Slik fylkesleder i Hareides eget fylkeslag, Pål Kårbø, gjorde da han kalte homomarsjeringen for et «selvmål» som svekker både partiet og partilederen.

De mange utmeldelsene med grunnlag i denne saken er også et klart signal til Hareide om at han bør snu. Her har han kjørt et sololøp - eller rettere sagt en solomarsj - der han ikke har hatt partiet bak seg. Han har rett og slett marsjert i utakt med det partiet han leder.

LES OGSÅ:Bare en KrF-representant vil åpent støtte ny homopolitikk

KollegaVårt Land skrev i går at det heller ikke i hans egen stortingsgruppe er mye støtte å hente for Hareide i denne saken. Kun to av partiets stortingsrepresentanter støtter hans deltagelse i Pride-paraden. Og det er bare én representant som klart stiller seg bak den endringen av partiets ekteskapsstandpunkt som partilederen går inn for.

Men på kommentarplass i samme avis mener Vårt Lands politiske redaktørBerit Aalborg at det er partiet som bør snu, ikke partilederen. Aalborg går faktisk langt i å antyde et slags kabinettspørsmål fra Hareides side. «Om Hareide går på nederlag i landsmøtets programbehandling, er det ikke gitt at han orker å stå i den tøffe jobben med fornye og bygge opp partiet», skriver hun.

Hun tror ikke partiets stortingsrepresentanter og fylkes­lederne har tenkt igjennom hva konsekvensene kan bli, ­dersom Hareide blir stående alene i denne saken som han ­tydeligvis anser som svært viktig. «Kombinasjonen av hensyn til familien, hardt arbeidspress og lite støtte i partifornyelsen kan gi risiko for at Hareide trekker seg», advarer Vårt Lands Berit Aalborg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi, for vår del, synes dette blir en merkelig argumentasjon. Etter alt spetakkelet og alle utmeldelsene som partilederen har forårsaket, så er det altså likevel Hareide selv det er synd på. Og KrFs tillitsvalgte skal angivelig være så tungnemme at de ikke skjønner konsekvensene av å ikke støtte partilederens homopolitiske nyorientering.

Men hadde Knut Arild Hareide virkelig forventet at partiet­ skulle applaudere hans deltagelse i en marsj som er en feiring av den homofile livsstilen? Trodde han det skulle gå helt smertefritt å snu 180 grader fra motstand mot homobevegelsens politiske agenda til å støtte den?

Vi ser helt annerledes på dette. I demokratiske organisasjoner fungerer det heldigvis ikke slik at lederen kan påtvinge sitt syn på de han leder. I et politisk parti vil en klok leder være i stand til å tolke stemningen på grasrota. Og hvis han har mistolket signalene fra sine egne - slik tilfellet nok er denne gangen - gjør han klokt i å ta konsekvensen av det. Her bør Hareide selv gå foran og avlyse den endringen av partiets ­ekteskapspolitikk han tidligere har tatt til orde for.

Det er i hvert fall ikke smart å prøve å presse partiet til lydighet ved å antyde sin egen avgang.