PÅ FLUKT: En flyktningfamilie fotografert på ferjeterminalen i Gøteborg.  Foto: TT NEWS AGENCY

Flyktningen Jesus

lørdag 12. september 2015

Lederartikkel

Vi bør identifisere oss med flyktningene som nå banker på Europas port. Selv kan jeg det både som kristen, som nordmann og som privatperson.

Historien er ikke like kjent som resten av juleevangeliet. Men i Matteus kan vi lese om hvordan Josef ble varslet i en drøm etter Jesu fødsel:

«Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.»

Slik ble vår Herre og Frelser en flyktning. Rett etter fødselen. Et flyktningbarn. En del av en liten, sårbar familie på flukt. Bort fra destruktive krefter. Fra vold, kaos og massedrap.

Ikke så helt ulikt det de syriske flyktningene rømmer fra i disse dager.

Jesus er «prøvet i alt», slår Hebreerbrevet fast. Også i tilværelsen som flyktning. Han kan identifisere seg med de familiene som har brutt opp. Med de ungene som bæres av foreldrene sine. Som krysser grenser i letingen etter fred og trygghet. Fordi han var en av dem.

Han var selv en av «disse mine minste». La oss derfor huske Jesu ord i Matteus 25 om slike. Det vi har gjort mot dem, har vi gjort mot Ham. Det vi ikke har gjort mot dem, har vi heller ikke gjort mot Ham. Jesus identifiserte seg med dem, det bør vi også gjøre.

Ja, det er en lang rekke spørsmål i tilknytning til sommerens flyktningstrøm. Ikke alle som kommer, har de beste motiver. Og det er riktig at det i mange tilfeller står en kynisk menneskesmuglerbransje bak. Som tjener penger på andres ulykke.

Men som kristne er vi altså kalt til å se Kristus i våre medmennesker. Det er det ransakende budskapet i Matteus 25.

Som nordmenn både bør og kan vi også identifisere oss med dem fordi vi selv var et folk av flyktninger for bare en drøy generasjon siden. Den gangen - på første halvdel av 40-tallet - var det vi som var rammet av krig. Det var vi som opplevde ødeleggelsene, terroren, torturen og undertrykkelsen.

Mange nordmenn var tvunget til å flykte fra landet sitt. Det var tilfellet for motstandsfolk og andre som hadde kommet på kant med okkupasjonsmakten. Og så gjaldt det i aller høyeste grad de norske jødene. De hadde i praksis valget mellom å flykte fra landet eller miste livet. Bli offer for Hitlers industrielle massedrap på et helt folk.

Heldigvis fantes det beskyttelse å få på den andre siden av svenskegrensen. Eller en trygg havn på Shetland for de som flyktet vestover i båt. Man regner med at i alt 50.000 nordmenn ble flyktninger i løpet av de fem krigsårene.

La meg også tillate meg å være personlig. Flyktningkrisen som Europa nå opplever, berører meg også fordi jeg selv er sønn av en flyktning. En flyktning fra en ikke alt for fjern fortid der europeere var på flukt på i sin egen verdensdel. Et kontinent som den gangen var delt på midten. Mellom frihet og undertrykkelse. Mellom demokrati og diktatur.

Den 24. mai 1957 kommer en gruppe med 16 flyktningbarn fra Øst-Tyskland med tog til jernbanestasjonen i Trondheim. Adresseavisen er på plass og skildrer i en reportasje dagen etter stemningen hos ungene.

«Det var langt mellom smilene hos barna... Det var ikke så lett å tyde uttrykket i øynene deres, men de var alle preget av en voksen ro som man ofte finner hos barn som har gjennomgått meget».

Min da ni år gamle mor var en av disse alvorlige små som stod der på perrongen. Alene i verden og med en lapp rundt halsen der navnet og fødselsdatoen hennes var skrevet.

Jeg sitter selv her i dag fordi Norge var villig til å åpne grensene og nordmenn til å åpne hjertene. Den holdningen har ikke gått ut på dato.

Hvorfor tar ikke rike gulfstater imot flyktninger?