Illustrasjonsbilde: Evan Forester/CC/Flickr

Faktasjekk

tirsdag 15. september 2015

Lederartikkel

En ser trusler på flere hold, og blir så overmannet av disse at en tyr til urettferdige generaliseringer og stigmatisering.

Det norske samfunnet har de siste tiårene gått gjennom store endringer når det gjelder religionens plass i en offentlige debatten.

Fortsatt holder vi oss med en folkekirke, og fortsatt er et klart flertall i befolkningen medlemmer i denne kirken.

Men vi ser stadig nye eksempler på at det blir vanskeligere å nå frem med religiøst funderte argumenter i den offentlige samtalen. I stedet ser det ut til å ha etablert seg en forestilling om sekulære premisser er å betrakte som mer nøytrale enn religiøse.

Dette er en grunnleggende misforståelse, og det er å håpe at de neste årenes samfunnsdebatt vil gi bedre grunnlag for at ulike livssyn kan leve side om side.

Alternativet hvor kun et sekulært livssyn regnes som akseptabelt i offentligheten, er i norsk sammenheng både uhistorisk og dypt urimelig.

En av de uheldige ringvirkningene av en slik sekularistisk tilnærming, er at de som fortsatt vil legge Guds ord til grunn for sin livsanskuelse, føler seg tvunget til å heve stemmen ytterligere enten bokstavelig eller metaforisk forstått for om mulig å nå frem.

Når vi blant annet leser kommentarfeltene på ulike nettsider, også på dagen.no og DagensDebatt.no, fester seg til tider et inntrykk av en tiltakende desperasjon som gir seg noen uheldige utslag.

En stadig risiko er at frykten tar overhånd. En ser ­trusler på flere hold, og blir så overmannet av disse at en tyr til urettferdige generaliseringer og stigmatisering for å tegne et tilstrekkelig tydelig bilde av den virkeligheten en mener å se.

Generaliseringer er i mange sammenhenger avgjørende for å kunne føre meningsfulle samtaler. Men for dem som representerer minoritetsoppfatninger er det særlig viktig at man er nøye med etterretteligheten.

Et av de tallrike eksemplene på dette er den stadig pågående debatten om ekteskapets egenart. Her er debattklimaet nå slik at det råder en nærmest unison offentlig forståelse av at den definisjonen som har vært gjeldende gjennom menneskehetens historie må vike for en definisjon som ville blitt kategorisk avvist for bare noen få år siden.

En av utfordringene da blir å presentere de saklige innvendingene så nøkternt og empatisk at en når frem med det en ønsker å si, fremfor å bli tillagt meninger og holdninger som en slett ikke har eller deler.

Her har Øivind Benestad gjennom mange år gjort en utrettelig innsats for å bringe på banen relevante fakta uten å ty til fordomsfull synsing. Men han har samtidig mer enn de fleste fått erfare hvor vanskelig det er å komme med konstruktive innspill i denne samtalen.

Denne erfaringen bør tjene til lærdom for alle dem som ønsker å engasjere seg i samfunnsdebatten på den kristne tros vegne. Sannhetsidealet må stå høyt i kurs i ethvert velfungerende samfunn.

For dem som befinner seg i opposisjon, er det imidlertid ekstra viktig at man sjekker fakta før man kommer med sterke påstander om ulike sider ved det eksisterende samfunnet.