Kristne irakere deltar på fredagsgudstjeneste i en kirke i Bagdad 25. mars i år. Illustrasjonsfoto: Khalid Al-mousily, Reuters/NTB Scanpix

Det haster for Iraks kristne

lørdag 16. juli 2016

Lederartikkel

Så lenge Irak har en grunnlov som deler befolkningen inn i første- og annenrangs borgere etter hvilken religion de tilhører, vil de aldri føle seg virkelig trygge i sitt eget hjemland.

«Nå er det for sent for de kristne i Irak», sa Norges første kaldeiske (katolske) prest da jeg møtte ham i februar. Fader Rooni Yousif så ikke lenger noen fremtid for kristne i hjemlandet. Den gangen, for et halvt år siden, håpet jeg at han tok feil. Nå er jeg redd han har rett.

LES: – For sent for de kristne i Irak

Inntrykket var massivt da jeg besøkte Nord-Irak rett før ferien. Over alt sa folk at de ville vekk. De vil til Australia, Europa eller Canada. Svært mange har mistet håpet om at det er mulig å skape en fremtid for seg og barna sine i Irak. Hver eneste uke tar menighetene farvel med familier som reiser utenlands. Og de drar ikke på ferie. De drar for godt. De har fått nok.

De fleste kristne jeg møtte i Kurdistan i Nord-Irak var internflyktninger. De flyktet for livet da IS invaderte storbyen Mosul 10. juni 2014, eller da terrorgruppen angrep de kristne landsbyene på Ninive-sletten to måneder senere.

Så har det gått to år, og det er fremdeles ingen utsikter til at de kan flytte hjem. Selv om det snakkes om frigjøring av Mosul, er det svært langt frem.

LES OGSÅ: Fant IS-fanget datter til salgs på internett

For de fleste var dessuten ikke IS-angrepet første gang de flyktet. Dette var kanskje den fjerde eller femte gangen de kristne innbyggerne ble drevet ut av Mosul på de siste ti-tolv årene. Og på ett eller annet tidspunkt får man nok.

For de kristne irakerne begynte problemene ganske snart etter den amerikansk-ledede invasjonen i 2003. De ble ofre for angrep fra mobb, milits og radikale muslimer. 26. juni 2004 kom det første bombeangrepet mot en kirke i Irak.

To uidentifiserte menn i en sølvgrå Opel kastet en bombe inn i Den hellige ånds kirke i Mosul. På de neste ti årene skulle hele 118 kirker bli angrepet. Folk gikk til gudstjeneste med vissheten om at det kunne være det siste de gjorde.

Da IS så dundret inn i Mosul i 2014, var det definitivt. Iraks nest største by ble i løpet av få uker rensket for kristne. Mange av dem mistet alt. Noen fikk med seg litt penger og verdisaker. Etter to år som internflyktninger i Kurdistan er uansett det meste brukt opp på husleie og transport, mat og medisiner.

LES MER: Ber norske politikere om hjelp

«Nå selger kvinnene smykkene sine. Det er siste utvei. Da er det tomt», sa en kirkeleder. Samtidig trapper internasjonale hjelpeorganisasjoner ned innsatsen i Nord-Irak. Pengene flyttes til mer prekære katastrofer andre steder i verden.

Alle de irakiske kirkelederne ber folket sitt bli værende. Like fullt har har nær én million av Iraks drøyt 1,2 millioner kristne forlatt landet siden 2003. Det er forståelig at de drar. Men det er et stort tap. Det er et tap for familiene som rammes, for kirkene de tilhører og for Irak. Og det er et tap for hele den verdensvide kirken. Når lysene slukner i kirkene i de landene der kristendommens vugge sto, da berører det oss alle.

Jeg stilte alle internflyktningene jeg møtte det samme spørsmålet: Hva skal til for at dere skal bli værende i Irak?

De fleste nevnte sikkerhet som det viktigste. De tør ikke stole på at de er trygge i et politisk ustabilt Kurdistan, og enda mindre i de kristne landsbyene, hvis disse blir befridd fra IS. Skal de bli værende i Irak, må det internasjonale samfunn garantere for at de er trygge.

Men så lenge Irak har en grunnlov som deler befolkningen inn i første- og annenrangs borgere etter hvilken religion de tilhører – og så lenge læreplanene i skoleverket definerer minoritetene som vantro, vil de aldri føle seg virkelig trygge i sitt eget hjemland.

LES OGSÅ: – Finnes det fortsatt kristne igjen i Iran?

På andreplass kom jobb og skole. Det må skapes jobber, så internflyktningene i Kurdistan blir i stand til å forsørge seg selv, og barna deres må få samme skoletilbud som kurdiske barn.

Norske myndigheter har et mål om å hjelpe irakiske og syriske flyktninger i nærområdene. Blant annet har regjeringen bevilget drøyt ti millioner til Kirkens Nødhjelp til et prosjekt for religiøse minoriteter. Det er svært positivt at norske myndigheter har fått opp øynene for den vanskelige situasjonen disse gruppene er i – og har vært i lenge.

Men man skal vite at det haster. For om det ikke allerede er for sent for de kristne – og for yazidiene, mandeerne og de andre minoritetene, så kan det være det snart.