Den kristne bokens vei videre

Navnet Vivo kommer fra latin og betyr «jeg lever». Bare to år er gått siden dette navnet erstattet Bok og Media. Det er trist å konstatere at den kristne bokhandlerkjeden allerede går mot sin død.

 Nå trengs det kreativ og dristig nytenkning for å sikre spredning av kristen litteratur.

Vivos underskudd for 2015 ble på 3,7 millioner kroner. Fram til 1. mars i år gikk virksomheten med ytterligere rundt 2 millioner i minus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hovedeier Normisjon har tilført 4,25 millioner i frisk kapital i løpet av våren 2016. Parallelt har man jobbet med å sikre en bærekraftig driftsmodell, uten å lykkes. Slik kan man ikke holde på i lengden.

Enhver virksomhet må bære seg økonomisk, også om den har en kristen motivasjon. Greier man ikke å få det til, er det eneste ansvarlige å sette punktum.

For eierne og de ansatte i de 21 Vivo-butikkene er konkursen naturlig nok et stort tap. Men den angår også mange flere. De kristne bokhandlene har hatt en nøkkelrolle for å spre kristen litteratur. De er også viktige møteplasser i mange byer og tettsteder.

Det skrevne ord har hatt en uvurderlig betydning gjennom hele den kristne kirkes historie. Bibelen er den selvsagte hovedboken.

Men også refleksjon over troens innhold og formidling av troende menneskers erfaringer mellom to permer, er av umålelig verdi. Det samme gjelder kristen formidling gjennom lyd- og bildemedier.

To sammenfallende trender har satt de kristne bokhandlene i en stadig vanskeligere situasjon. Den ene gjelder bokhandlerbransjen generelt.

I mange år har de økonomiske marginene minket. Handelen via internett har eksplodert, og en økende andel lesere kjøper like gjerne langt billigere bøker på engelsk.

Den andre trenden handler om sekularisering av samfunnet og tilbakegang for mange kristne miljøer. Etterspørselen etter kristen litteratur er kort og godt ikke like stor som den en gang var. Med et mindre marked, blir de kristne bokhandlene ekstra sårbare.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vivo-kjeden har søkt å kompensere for dette med å ha et bredere vareutvalg, både av bøker og andre varer, men åpenbart uten at det har gitt de ønskelige resultatene.

Selv om Vivo-kjeden snart er historie, vil vi håpe og tro at det fortsatt vil finnes kristne bokhandler rundt om i landet. Bergen kristne bokhandel er et eksempel på en forretningsmodell som kan vurderes flere steder. Der har man bare en ansatt i 80 prosent stilling. De øvrige medarbeiderne er bokinteresserte pensjonister.

Slike finnes det mange av også andre steder. Flere av misjonsorganisasjonene har med stort hell satset på bruktbutikker som er bemannet på denne måten.

Kanskje kan man også få til bokhjørner i noen av disse butikkene, på steder der det er vanskelig å få til en egen bokhandel i tillegg.

Noen menigheter driver allerede boksalg. Det kan flere vurdere. Som forbrukere bør vi også etterspørre kristne bøker i sekulære bokhandler. Får de ikke slike spørsmål, er det ikke rart at de ikke tar inn bibler og kristne bøker heller.

Den kristne litteraturen vil overleve så lenge det er etterspørsel etter den.

Ved Vivo-kjedens båre må vi alle spørre oss hvor viktig den kristne litteraturen er for oss selv - og om den burde bli viktigere.