Kjell Magne Bondevik. Foto: Tore Meek, NTB Scanpix

Da Bondevik sluttet å være Charlie

lørdag 9. januar 2016

Lederartikkel

Karikaturstriden er egentlig en forlengelse av Rushdie-saken.

Kjell Magne Bondevik var en Charlie nesten 20 år før begrepet ble oppfunnet. Men ett eller annet sted rundt årtusenskiftet lot han religiøse følelser få forkjørsrett foran ytringsfriheten.

I morgen er det ti år siden en faksimile av en avisside fra Jyllands-Posten stod på trykk i Magazinet. Og torsdag var det ett år siden det forferdelige terrorangrepet mot satirebladet Charlie Hebdo.

Karikaturstriden er konflikten som ikke ser ut til å gå over. Til nå har den vart i et helt descennium. Men egentlig har denne sivilisasjonskonflikten mellom ytringsfriheten og fundamentalistisk islam pågått mye lengre. I bunn og grunn er karikaturstriden en forlengelse av Rushdie-saken som startet på slutten av 80-tallet.

Det er de samme verdiene som står på spill. Det er samme type voldstrusler som brukes for å undertrykke frie ytringer. Og det er det samme presset som brukes mot de som har ytret seg på det ekstremistene mener er en «uklok» måte.

Ved Jernteppets fall var det mange som trodde at det nå var slutt på redselen for å si det man mente her i Europa. Ytringsfriheten hadde seiret. Stasi, KGB, Securitate og alle de andre hemmelige tjenestene som undertrykte de frie meningene, var borte. De hadde havnet på historiens skraphaug sammen med den ideologien som hadde skapt dem.

Det var bare de færreste som innså at ayatolla Khomeinis dødsdom over den britisk-indiske forfatteren Salman Rushdie i 1989 i virkeligheten innevarslet en ny tid. En tid der en annen ideologi overtok som undertrykker av det frie ord.

Rushdies forbrytelse var at han i romanform hadde kommet med det de muslimske geistlige oppfattet som et angrepet på Koranens angivelige guddommelige tilblivelse. Og på profeten Muhammeds ære. Det var i deres øyne en så blasfemisk handling at det bare fantes en passende straff. Døden.

Salman Rushdie har de siste snart 27 årene kun holdt seg i live på grunn av britisk politis nitidige beskyttelse. Hans situasjon er betydelig bedre nå enn i de første årene. Selv om han på 90-tallet var det kanskje fremste symbolet i verden på ytringsfrihet, var de fleste politiske dører stengt for ham. Og det i en tid da han trengte slik tilgang som mest.

En av de politikerne her i landet som engasjerte seg sterkest for å støtte Rushdie, var Kjell Magne Bondevik. Han var i en årrekke et fremtredende medlem i Rushdie-komiteen. Og da han ble statsminister var han en av de første vestlige regjeringssjefer som tok imot Salman Rushdie.

Iran protesterte kraftig på dette møtet og kalte det for «en støtte til Rushdies fornærmelse av helligdommene i den muslimske verden». De beskyldte videre Bondevik for å ha gitt et håndslag til en mann som har hånet «det en milliard muslimer holder hellig og tror på». Bondevik avfeide kritikken og tok de politiske og menneskelige kostnadene. Han var det vi i dag ville kalt en Charlie.

Bondeviks engasjement for ytringsfriheten i 1990-årene – inkludert Rushdies rett til å komme med ytringer som kan oppfattes som religiøst krenkende – står i sterk kontrast til uttalelser han har kommet med de senere årene. Eks-statsministeren var en hard kritiker av Magazinet under karikaturstriden i Norge.

Under bråket rundt filmen Innocence of Muslims i 2012 gikk han enda lenger. «Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre», sa han til NRKs Søndagsavisen.

Glemt var tilsynelatende forsvaret for mannen som hadde gjort akkurat det, brukt ytringsfriheten på en måte som provoserte og utfordret de religiøse følelsene til millioner av muslimer rundt omkring i hele verden. I Dagsnytt 18- sendingen på torsdag virket det nesten som han også distanserte seg fra sin tidligere støtte til Salman Rushdie. Mon tro hva den forfulgte forfatteren synes om sin tidligere alliansepartners uttalelser i dag?

Statsministeren som trosset ayatollaene, er nå blitt en reisende i religionsdialog og menneskerettigheter. Mest det første, faktisk. Og apropos ayatolla-regimet, dem har han faktisk hatt en del med å gjøre de siste årene. Han har blant annet invitert representanter for prestestyret til Norge.

Under en dialogkonferanse i Bondevik-regi for noen år siden, var Israel det eneste landet i Midtøsten som ikke fikk delta. Det hadde iranerne satt som forutsetning for å være med. Og det gikk Bondevik med på. Han ville heller ha med prestediktatorene fra Iran enn representanter for regionens eneste demokrati.

Kjell Magne Bondevik er ikke Charlie lenger.

Les også: Skulder til skulder