Bomskudd eller fulltreffer?

At Jørn Andersen fra Fredrikstad blir Nord-Koreas nye landslagssjef i fotball er oppsiktsvekkende, og da tenker vi ikke først og fremst på den sportslige siden av saken.

Det hører med til sjeldenhetene at Dagen kommenterer sport på lederplass. I dag gjør vi et unntak.

At Jørn Andersen fra Fredrikstad blir Nord-Koreas nye landslagssjef i fotball er oppsiktsvekkende, og da tenker vi ikke først og fremst på den sportslige siden av saken.

Det kan godt hende at Andersen, som er tidligere norsk landslagsspiller og en erfaren trener, har ett og annet å lære nordkoreanerne om fotball. Det får vi for hans del håpe, for i Nord-Korea som i andre tidligere og nåværende kommuniststater er idrett ingen lek.

Det er et ytterst ambisiøst prosjekt der hensikten er å demonstrere nasjonens overlegenhet og styrke for all verden.

Det er en kjent sak at Nord-Koreas diktator, Kim Jong-un, er svært interessert i fotball, slik han også er i basket.

Den amerikanske basketstjernen Dennis Rodman har tidligere blitt heftig kritisert fordi han flere ganger har besøkt landet som regnes som verdens mest lukkede regime, og som utgjør en stadig trussel mot verdensfreden med sitt atomvåpenprogram.

Ikke uventet får også Jørn Andersen kritikk for sitt engasjement i Nord-Korea. Verken Amnesty International eller Helsingforskomiteen synes dette var noe klokt trekk. Generalsekretær i Amnesty Norge, Jon Peder Egenæs, er redd for at Andersen kommer til å bli brukt i Kim-regimets propaganda og at han slik bidrar til å legitimere regimet.

Det kan i så fall sammenlignes med å bidra til å legitimere Hitlers Tyskland, Stalins Sovjet eller Pol Pots Kambodsja. For så ille er situasjonen i dagens Nord-Korea. Dette er grundig dokumentert i en omfattende FN-gransking i 2014. Utslettelse, slaveri, tortur, seksuell vold, tvangsaborter, sult og forfølgelse på politisk, religiøst og etnisk grunnlag var blant forbrytelsene kommisjonen listet opp.

«Etter Holocaust sa verden «hadde vi bare visst hva som foregikk i konsentrasjonsleirene». Det kan vi ikke si om Nord-Korea, for nå vet vi», sa kommisjonens leder, australske Michael Kirby.

Spørsmålet er hva vi gjør med denne kunnskapen. Synspunktene på hva som er den beste strategien for å endre regimet i Nord-Korea, er delte.

På den ene siden står de som argumenterer for boikott for å knekke det undertrykkende Kim-regimet.

På den andre de som er tilhengere av dialog, og som mener at boikott mest av alt rammer dem som allerede lider.

«Mest mulig kontakt er det eneste som på lang sikt nytter», har PRIO-forsker Stein Tønnesson uttalt.

Geir Helgesen, direktør ved Nordisk Institutt for Asia-studier ved Universitetet i København, er en annen ivrig talsmann for dialog. Han mener at isolasjon er farlig for befolkningen, fordi det gjør det mulig for regimet å gjøre hva de vil uten at verden kan følge med.

Vi deler oppfatningen om at det er viktig å ha tett og god kontakt med folk og ledere i Nord-Korea, slik blant andre norske og svenske misjonsorganisasjoner allerede har. Dette er ikke bare en forutsetning for å få inn hjelp til en nødlidende befolkning, men også for å så nye impulser og vise nordkoreanerne hvordan verden utenfor virkelig er.

Derfor slutter vi oss ikke til kritikken av Jørn Andersen. Visst er det en fare for at han kan bli en «nyttig idiot» i propagandaapparatets tjeneste, men opptrer han klokt kan han også bli et verdifullt korrektiv overfor de menneskene han møter på sin vei.

Så får vi håpe – for hans egen skyld – at han slipper timevis med offentlig utskjelling, slik hans forgjenger måtte tåle, da han tapte alle sine kamper i VM i 2010.