Illustrasjonsfoto: Steinar Johan Bjerkmann, NTB Scanpix

Bør man melde seg ut?

fredag 9. oktober 2015

Lederartikkel

Høstens kirkevalg har skapt en dramatisk situasjon i Den norske kirke. Ekteskap mellom to av samme kjønn kommer til å bli en realitet om kort tid.

Høstens kirkevalg har skapt en dramatisk situasjon i Den norske kirke. Ekteskap mellom to av samme kjønn kommer til å bli en realitet om kort tid.

Dermed står kirken foran et teologisk totalhavari på samlivsområdet. Det som Bibelen og den kristne etikk forbyr, skal nå få Den norske kirkes godkjenningsstempel. Synd skal velsignes og likestilles med den pakten som Gud selv har innstiftet, ekteskapet mellom mann og kvinne.

Denne sørgelige utviklingen kommer for så vidt ikke som noen overraskelse. Når det er folkemeningen som skal avgjøre en kirkes teologi, kan i prinsippet hva som helst skje.

LES: Snart kan du melde deg ut av kirken på nett

Resultatet i kirkevalget er en ubehagelig påminnelse om at mange av medlemmene nok fortsatt ser på Den norske kirke som et slags seremonielt serviceorgan til det norske folk. En slags statlig leverandør av tradisjon og høytidsstemning. Og dette servicetilbudet må altså være åpent for alle, også likekjønnede par, mener de.

Selv om mange har fryktet at denne dagen skulle komme, er det like fullt spesielt når det skjer. Spørsmålet som forståelig nok stilles med tyngde er om det nå er tid for å gå ut av Den norske kirke.

Dagen vil ikke gi noe entydig råd, verken om å melde seg ut eller bli værende. Grunnen er at vi mener at den avgjørelsen må være opp til den enkeltes egen samvittighet. Ulike mennesker vil gi ulike svar på dette spørsmålet, slik vi også tydelig har sett i Dagens spalter de siste ukene.

Det finnes gode grunner både for utmeldelse og for å bli værende. Begge avgjørelser fortjener respekt.

Jeg vil likevel peke på noen av de argumentene som har vært viktigst for meg i min avgjørelse om å bli stående i Den norske kirke, til tross for dette alvorlige bruddet med Guds ord.

SYNSPUNKT: Endetidsprofeter før og nå

Et grunnleggende spørsmål vi må stille oss er om det blir mer eller mindre konservativ teologi i Den norske kirke av at de konservative melder seg ut. Det er liten tvil om at likekjønnet vigsel ville ha vært en realitet allerede nå hvis det ikke hadde vært for en rekke markante stemmer i kirken for den klassiske, kristne forståelsen av ekteskapet. Det gjelder for eksempel flere av biskopene. Egil Morland og andre i Kirkerådet. Og viktige grasrotaktivister som Øivind Benestad.

Melder man seg ut, fraskriver man seg samtidig all mulighet for påvirkning. Og det i en situasjon der nye viktige kamper kommer like rundt hjørnet. Hvem skal kjempe for at det i fremtiden fortsatt skal være mulig å arbeide som prest hvis man nekter å vie homofile? Skal vi overlate den avgjørelsen til Sturla Stålsett og Kristin Gunnleiksrud Raaum?

Så kan det være grunn til å minne om at det har sett mørkt ut før i Den norske kirkes historie også. I begynnelsen av forrige århundre stod man for en uklar kristologi helt inn i bispekretser. Kirkens tro ble utfordret på så grunnleggende læresetninger som jomfrufødselen og Jesu guddommelighet.

På disse helt sentrale områdene for den kristne bekjennelsen ble faktisk angrepene fra den liberale teologien slått tilbake. Det viser at det heller ikke er umulig å snu det samme teologiske forfallet som vi i våre dager opplever på det etiske området. Hvis man forblir i kirken, kan man fortsette å arbeide for sitt syn. Går man ut, gir man samtidig opp.

Mange av oss ser også fortsatt verdien av den kontaktflaten som kirken har til det norske folk. De eksponeringsmulighetene Den norske kirke gir for kristen tro og kristne verdier til stadig nye generasjoner.

Det gjelder konfirmantene som blir presentert for kristentroen i den alderen der så mange tar sine trosvalg. Møtene med mennesker i livets store og sårbare øyeblikk. Når barn skal døpes, ved ekteskapsinngåelse og når de døde skal begraves.

Den rollen som Den norske kirke historisk sett har hatt for forståelsen av Norge som en kristen nasjon, kan neppe overvurderes. Det ønsker jeg fortsatt å være en del av.

Det finnes gode grunner både for utmeldelse og for 
å bli værende i 
Den norske kirke.