På statskirkens siste dag

Helt siden reformasjonen har landet vårt hatt en statskirke. Mens nyttårsrakettene farer opp mot nattehimmelen i kveld lukkes dette kapittelet i norgeshistorien.

Den endelige avviklingen av statskirkeordningen som trer i kraft fra 1. januar 2017, er sluttføringen av en lovgivningsprosess som startet for snart ti år siden. I 2008 inngikk alle syv partier påStortinget et grunnlovsforlik som gavDen norske kirke rettigheter som selvstendig trossamfunn og eget rettsubjekt. Blant annet skulle myndigheten til å utnevne proster og biskoper flyttes fra regjeringen til kirkens egne organer.

Samtidig ble båndene til staten kraftig løsnet. Bestemmelsen i grunnlovens paragraf to om den evangelisk-lutherske religion som statens religion skulle kuttes. Kravet om at minst halve regjeringen måtte være medlemmer av kirken ble opphevet. Disse endringene trådte i kraft i 2012 etter å ha blitt vedtatt i to påfølgende Storting slik det kreves for grunnlovsendringer.

LES:Kirkenedgang gir pengevekst for andre trossamfunn

Men skillet mellom kirke og stat var likevel ikke helt fullført. Biskoper, proster og prester har fortsatt hatt status som embets- eller statstjenestemenn. OgKirkerådet og bispedømmerådene har formelt sett vært regnet som statlige forvaltningsorganer.

I mai i år fattet Stortinget vedtak om å fjerne også disse båndene mellom Den norske kirken og den norske staten. Endringene trer i kraft ved årsskiftet, og dermed er statskirkeordningen helt avsluttet.

Slike store endringer bør vi ikke ta lett på. Det all mulig grunn til å stoppe opp og tenke over hvilken betydning statskirkeordningen har hatt forNorge. For det norske samfunn. Og for Ola og Kari Nordmanns trosliv.

Slik vi ser det har statskirkeordningen vært med på å forme forståelsen av Norge som en kristen nasjon og på det norske folk som et kristent folk. På det området er det vanskelig å overvurdere hvilken betydning forholdet mellom kirke og stat historisk sett har hatt.

LES:Kulturkisten melder seg inn i Den norske kirke

Størstedelen av det norske folk har blitt eksponert for kristen tro i møtet med livets opp- og nedturer: Når et nytt barn har kommet til verden, ved inngåelse av ekteskap, når våre kjære skal følges til graven. Slekt har fulgt slekters gang og kristen tro og de kristne livsritene har rammet inn livene til generasjoner av nordmenn.

Og slik har den norske stat ønsket at det skulle være. Den evangelisk-lutherske religion var statens religion og de som bekjente seg til den hadde et ansvar for å oppdra sine barn i den troen. Det slo den norske grunnloven fast.

Vi mener at Den norske kirkes særstilling hos det norske folk også har gitt gode vilkår for formidlingen av personlig kristen tro. Dette har i stor grad vært holdningen også hos den lutherske legmannsbevegelsen. Man har man kunnet spille på lag med den kristne kulturen i samfunnet. Særlig i tidligere tider har kunnskapen om kristen tro vært betydelig i folket. Misjonsorganisasjonene har vært der for å formidle at kirkemedlemskap ikke er noen frelsesvei. Man må selv tro på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Den norske kirke er ikke helt ute av grunnloven selv om statskirken avvikles. Den figurerer fortsatt i paragraf 16 der det heter at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».

Men faktumet er likevel at vårt store evangelisk-lutherske kirkesamfunn ikke lenger er den norske stats kirke slik den har vært siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537.

480 års kirke- og samfunnshistorie avsluttes ved midnatt.