BARNEVERN: - Det er nødvendig med nøkternhet også i saker hvor det følelsesmessige engasjementet er høyt, skriver Dagen på lederplass. Foto: Fotolia

Nok en britisk dokumentar om barnevernet

tirsdag 7. august 2018

Lederartikkel

– Spekulasjoner og karakteristikker hindrer den nødvendige debatten om barnevernet, skriver Dagen på lederplass.

Lørdag sendte britiske BBC dokumentaren «Norway’s silent scandal», som omhandlet det ­norske barnevernet. Det er andre gang i løpet av de siste årene at BBC sender et dokumentarprogram om barnevernet her i landet. Forrige gang handlet det som den internasjonalt kjente såkalte Naustdal-saken, hvor en norsk-rumensk familie opplevde at alle de fem barna deres ble tatt fra dem. Barna ble senere returnert til familien som etter hvert flyttet til Romania.

BBC-journalist Tim Whewell sier til Dagbladet at de ikke har funnet vesentlige forskjeller mellom barnevernet i Norge og andre land. Det derimot mener å ha funnet, er at interessegrupper knyttet til konkrete saker i Norge gjør mer ut av seg her enn i andre land. Om denne observasjonen er korrekt, bør det mane til større varsomhet i den engasjerte barnevernsdebatten som dukker opp med jevne mellomrom her hjemme.

Dokumentarens tittel spiller på at Barne- og likestillingsdepartementet ikke ville uttale seg i dokumentaren som blant annet omhandlet en norsk psykiater med barnevernssaker som spesialitet, som tidligere i tingretten ble dømt til fengselsstraff for nedlasting og deling av overgrepsbilder og barneporno. Departementets taushet illustrerer noe av det dilemmaet som slike saker vanligvis er omgitt av. For det er vanskelig for ansvarlige myndigheter å uttale seg offentlig om enkeltsaker.

Slik er det også for oss i pressen. Det er ikke uten grunn at det i Vær varsom-plakaten heter at «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barneverns­saker eller rettssaker.» Derfor er det både politisk og journalistisk krevende å forholde seg til det sterke­ engasjementet som ofte er knyttet til enkeltsaker. I offentlige organer er det lettere, og vanligvis også mer hensiktsmessig, å drøfte de politiske føringene og retningslinjene som gjelder generelt. Men dette må likevel ikke hindre oss i å stille de nødvendige spørsmålene, og å fortsette med å stille dem fordi slike spørsmål aldri er besvart en gang for alle: Er det samsvar mellom barnevernets ­mandat og de ­tildelte ressursene? Er rutinene for å etter­prøve vedtak gode nok? Er behovet for offentlig innsyn godt nok ivaretatt?

Vi må ikke glemme at vi lever i et samfunn med uvanlig høy grad av tillit til myndighetene. Derfor har antakelig nordmenn mer enn mennesker i mange andre land lett for å tenke at hvis et myndighetsorgan har fattet et vedtak, så finnes det nok gode grunner for det. Men vi må ikke slå oss til ro med at det automatisk er slik. I tillegg er det fare for at utviklingen i synet på familien preger hvordan vi forholder oss til barnevernet. I vår tid, med mange oppløste familier og relasjoner på kryss og tvers, blir familiens rolle til dels pulverisert. Dermed kan det å flytte barna bort fra foreldrene i noens øyne oppleves som mindre dramatisk enn før.

Det finnes grupper som tillegger barnevernet onde motiver og karakteriserer barnevernsansatte på dypt krenkende måter. Slike spekulasjoner og karakteristikker bidrar til å hindre den nødvendige debatten. Når ansvarlige myndighetsorgan blir møtt med åpenbart uinformert kritikk, eller karakteristikker som mangler rot i virkeligheten, blir det unødvendig lett å distansere seg også fra de ­betimelige delene av kritikken. Derfor er det ­nødvendig med nøkternhet også i saker hvor det ­følelsesmessige engasjementet er sterkt.