TOMT: Kunstverket «De tomme stolene» står i dag ved kaianlegget i Oslo der de norske jødene ble sendt til Auschwitz.  Foto: Stian Lysberg Solum/NTB Scanpix

Vårt ansvar for jødeutryddelsen

lørdag 28. april 2018

Lederartikkel

Norge er det eneste nordiske landet med et nasjonalt Holocaust.

I Aftenposten raser det for tiden en debatt om hvorvidt Norge som nasjon bærer et ansvar for det norske Holocaust, altså utryddelsen av de norske jødene under Andre verdenskrig.

Det hele startet egentlig med et utspill i slutten av mars fra den israelske ambassadøren i Norge, Raphael Schutz. I en opphetet diskusjonstråd med en Palestina-aktivist på Facebook kalte ambassadøren nordmenn for «etterkommere av Quisling».

I etterkant har ordskiftet i Aftenposten dreid seg om det er riktig å legge hele skylden for de norske jødenes skjebne under krigen på de tyske okkupantene og Quisling-regjeringen. Eller har også Norge som nasjon et ansvar for det som skjedde?

Tungvektere som Hjemmefrontsmuseets leder Arnfinn Moland og medieprofilen Hans-Wilhelm Steinfeld har kastet seg inn i ordskiftet for å advare mot tanken om et norsk medansvar for det norske Holocaust. 

Debatten er svært interessant og berører dype spørsmål både om vår nære historie, om jødehat og om den norske folkesjelen. Vi har også ting vi gjerne vil si i sakens anledning.

For det første vil vi minne om et ubehagelig, men likevel viktig faktum. Behandlingen av jødene i Norge under krigen skiller seg sterkt negativt ut i forhold til land vi vanligvis liker å sammenligne oss med. Norge er rett og slett det eneste nordiske landet med et nasjonalt Holocaust.

Sverige, som helt slapp unna krigens redsler, hadde naturlig nok ikke det. Men også i Finland, som under store deler av krigen samarbeidet med Hitler-Tyskland, ble jødene stort sett spart.

Den virkelig store forskjellen blir imidlertid synlig når det gjelder Danmark. Danskenes situasjon under krigen er den som ligner mest på den norske. Også de var okkupert og hadde tyske styresmakter som la planer for å utrydde hele den jødiske befolkningen. Men i Danmark ble nesten alle de 8000 jødene reddet i en heltemodig aksjon i oktober 1943. En armada av fiskebåter og andre private fartøy fraktet jødene over Øresund til friheten i Sverige.

Husk at Danmark kun har én landbasert grense. Den gangen var det Nazi-Tyskland som befant seg på den andre siden av den. Til sammenligning hadde Norge 2228 kilometer med grense til fredens, nøytralitetens og sikkerhetens Sverige.

Mange nordmenn satte eget liv på spill for å bistå jødene, og disse heltemodige kvinner og menn skal vi hedre. Men likevel ble bare halvparten av den norske jødiske befolkningen, som var langt mindre enn den danske, hjulpet i sikkerhet.

Et annet ubehagelig faktum er at Quisling-regimet og de tyske okkupantene kunne spille på gamle anti-jødiske holdninger som fantes i det norske folkedypet. På tidspunktet for krigsutbruddet var det bare 89 år siden jøder hadde fått tillatelse til i det hele tatt å oppholde seg i Norge. Forbudet mot at jøder skulle få betrede norsk jord var først vedtatt av vår lovlig valgte grunnlovsforsamling på Eidsvoll og så flere ganger opprettholdt av vår like lovlig valgte nasjonalforsamling, Stortinget.

Og da Europas jøder som mest trengte et sted å flykte til fra 30-tallets økende antisemittisme, var de norske grensene stengt. Selv etter Krystallnattens myrderier i november 1938 argumenterte en avis som Nationen for å fortsette å holde jødene ute av Norge. De advarte om at vi allerede hadde et «uhyggelig jødeproblem». Og det var de ikke alene om å mene.

Utryddelsen av de norske jødene under krigen representerer det største sivilisasjonssammenbruddet i landet vårt i moderne tid. Ja, det var okkupasjonsmakten og deres lakeier som drepte jødene. Men jødeaksjonene i landet vårt skjedde ikke i et vakuum. Ikke-nazifisert politi og embetsverk deltok både i forberedelsene og gjennomføringen. Og med et hederlig unntak for kirken og de kristne organisasjonene, skjedde overgrepene uten sterke offentlige protester.

Heldigvis er det norske medansvaret allerede akseptert og beklaget fra øverste hold her i landet. Det var et symboltungt og svært viktig øyeblikk da daværende statsminister Jens Stoltenberg i 2012 bad norske jøder om unnskyldning.

Under den årlige Holocaust-markeringen det året gikk regjeringssjefen på talerstolen og beklaget at nordmenn deltok i arrestasjonen og deportasjonen.

Den beklagelsen står seg godt også historisk.