UNNSKYLD: «Erkjennelsen av vår stilling overfor Gud hjelper oss til større ydmykhet i møte med hverandre. Da er det kanskje ikke fullt så farlig å be om unnskyldning likevel», skriver redaktør Tarjei Gilje på lederplass. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Unnskyld. Jeg angrer.

lørdag 12. mai 2018

Lederartikkel

I virkeligheten er vi alle mennesker som både sier og gjør ting vi har grunn til å angre på rett som det er.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å si unnskyld. Kanskje skyldes det ærekjærhet. Ikke vet jeg. Jeg vil gjerne beklage når jeg skjønner at jeg har gjort noe galt, men erkjennelsen av egne feiltrinn kan sitte litt langt inne. Og jeg ønsker ikke å tømme bønnen om unnskyldning for innhold ved å beklage utsagn eller handlinger jeg egentlig vil forsvare. Men det er kanskje et falskt forsvar.

I den intense tiden like før Sylvi Listhaug gikk av som justisminister vurderte jeg å skrive en kommentar med overskriften «Unnskyld unnskyld». Dette var et av de mange knepene vi hadde i min barndom når de voksne påla oss å si unnskyld uten at vi ville det. Men det er ingen grunn til å plassere Listhaug i noen særstilling når det gjelder bruken av ordet unnskyld. Der har nok mange av oss en del å hente.

Hva innebærer det egentlig å si unnskyld? Ordet unnskyld uttrykker et ønske om å bli fritatt for skyld. Dermed er det en forutsetning at det finnes skyld, altså at det har skjedd noe galt. Hvis det ikke har skjedd noe galt, er det ingen grunn til å be om unnskyldning. Men flesteparten av gangene vi sier unnskyld i hverdagen er det forårsaket av uoppmerksomhet eller hendelige uhell. Og det er vel og bra å be om unnskyldning også da. Men de viktigste unnskyldningene er dem vi ber om når vi angrer. Når vi innser at vi har gjort noe galt.

En av de mest berømte unnskyldningene i vår egen samtid er den tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla kom med overfor sin tidligere kollega Ingunn Yssen. Til bladet LO-aktuelt sa Valla i januar 2007:

 «Det er leit hvis Ingunn Yssen har oppfattet noe jeg har sagt som sårende. Det har aldri vært min hensikt». Det er ingen grunn til å mistro Vallas oppriktighet når hun sier at hun ikke ønsket å såre Yssen. Og Valla har til de grader måttet tåle skarp kritikk for selve saken det handlet om den gangen. Men i uttalelsen til LO-aktuelt er det uklart om Valla faktisk erkjenner å ha gjort noe galt. Sånn er det mange ganger.

Valla er bare en av veldig mange som har beklaget virkningene ens egne uttalelser har hatt på andre, uten at man nødvendigvis beklager det man har sagt. Men er det egentlig en unnskyldning? Hvor mye er eventuelt en slik unnskyldning verdt? Den kan sikkert ha en viss virkning på følelseslivet. Men egentlig er det meningsløst å be om unnskyldning hvis man ikke erkjenner å ha noen skyld.

Det finnes ikke noe velfundert etisk ideal som sier at «du skal ikke såre noen». I virkeligheten vil sannheten ofte kunne oppleves sårende der og da. Det betyr ikke uten videre at det er rett eller klokt å holde sannheten tilbake. Det viktigste spørsmålet er ikke om noen kan tenkes å bli såret av noe vi sier eller gjør. Det viktigste spørsmålet er hva som er sant og rett. Hvis vi ber om unnskyldning uten å erkjenne at vi har sagt noe galt, bidrar vi til å uthule språket og gi inntrykk av en harmoni som ikke finnes.

Kristent sett er erkjennelsen av skyld fundamental. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett», leser vi i Johannes’ første brev. Når vi ber Gud om tilgivelse, gjør vi det i erkjennelsen av at vi faktisk har skyld som vi trenger å bli fritatt fra.

Å be om unnskyldning er å be motparten legge bort det berettigede sinnet som ellers ville rammet oss. Det sier noe om kraften i tilgivelse. Det sier også noe om alvoret i en unnskyldning.

Det er uheldig for alle parter hvis politikerrollen blir så regissert at det er nærmest umulig å innrømme feil. Det er uheldig hvis vi i hverdagen blir så redde for å såre noen at vi ikke våger å innta klare standpunkter. Det er uheldig hvis vi blir så redde for moralisme at vi ikke våger å ta stilling.

I virkeligheten er vi alle mennesker som både sier og gjør ting vi har grunn til å angre på rett som det er. Vi kan alltids prøve å legge lokk på det, men vi vet det likevel. Vi trenger tilgivelse. Vi trenger nåde. Hvis vi derimot ikke angrer, hvis vi ikke en gang har et ønske om å handle annerledes neste gang, da er det liten vits i å be om unnskyldning.

Men da mister vi også muligheten til å kjenne på den dype gleden som ligger i forsoning, i det å få ta imot tilgivelse. Når noe galt har skjedd, blir det ikke ugjort ved at noen erkjenner skyld. Men ved å erkjenne skyld og be om unnskyldning kan vi ta små skritt i riktig retning. Det kan være smertefulle og ydmykende skritt, men likevel viktige skritt. Å ikke ville angre er å avskjære seg selv fra uvurderlige læringsmuligheter.

Anger er ikke noe å være redd for. Derfor er det en god øvelse å gjøre seg fortrolig med syndsbekjennelse, for eksempel slik vi finner den i Den norske kirkes gudstjenesteliturgi: «Gud, vær meg nådig! Jeg har syndet mot deg og sviktet min neste – med tanker og ord, med det jeg har gjort og med det jeg har forsømt. Tilgi meg min synd for Jesu Kristi skyld. Skap i meg et rent hjerte, og gi meg kraft til nytt liv ved din hellige Ånd.»

Erkjennelsen av vår stilling overfor Gud hjelper oss til større ydmykhet i møte med hverandre. Da er det kanskje ikke fullt så farlig å be om unnskyldning likevel.