TERRORTRUSSEL: Oslo kommune har satt ut blomsterkasser for å hindre terrorangrep med kjøretøy i Karl Johans gate. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Terrortrussel krever bevæpning

fredag 10. november 2017

Lederartikkel

Til og med i Det nye testamentet påpekes det at «myndighetene bærer sverd».

Det er vanligvis hyggelig å gå opp Karl Johan. Dette gatestykket i hovedstaden vår fra Jernbanetorget opp til Slottet er en nasjonal stolthet. Her ligger institusjonene for politisk, akademisk og kongelig makt på rekke og rad. Og bildene av jublende barn med norske flagg som hver 17. mai marsjerer opp denne vår felles paradegate, er unike i verdenssammenheng.

Da jeg ruslet på Karl Johan tidligere i uken var det faktisk ikke like trivelig. For fra en dag til en annen har denne gaten skiftet karakter. Natt til tirsdag ble det plassert ut en rekke store betongelementer i usymmetrisk rekkefølge nedover gaten.

Kolossene er riktignok pyntet med sesongtilpassede vekster. Men det er ikke det røde høstlynget eller de grønne tujaplantene de forbipasserende først og fremst ser mens de går der i sikksakk. Hvert betonghinder står der som en alvorlig påminnelse om hvor seriøs den er, den terrortrusselen som vi faktisk lever under hver dag.

De er langt fra plassert der for å pynte opp. De skal hindre - eller forsinke - den typen bilterror som nå dessverre har blitt så vanlig og som har krevd så mange menneskeliv i byer som Stockholm, London, Berlin, Barcelona, New York og Nice.

Noen har kalt denne typen betongblokker brukt til terrorsikring for «Koranklosser». Det navnet er spøkefullt eller ondskapsfullt - alt ettersom man ser det.

Uansett ordbruk er det i hvert fall et faktum at betongelementene er plassert der for å beskytte oss mot islamister som har latt seg inspirere av sin lesning og tolkning av Koranen til å ta i bruk bilen som terrorvåpen.

Etter mandagsnattens sikringstiltak vil en terrorist bevæpnet med et kjøretøy forhåpentligvis ikke bli i stand til å ta like mange menneskeliv på Karl Johan som det hans forbryterkolleger har klart i de nevnte byene.

Sikringen av Karl Johan er trist, men dessverre nødvendig. Slik har sikkerhetssituasjonen blitt i vår del av verden. Det er dessverre naivt å tro at Norge skulle være immun mot den internasjonale islamistiske terrorismen. Derfor må vi - om enn motvillig - akseptere antiterrortiltakene midt på vår paradegate.

Men en ting vi bør ha større problemer med å akseptere, er at vårt politi midt under en slik alvorlig terrortrussel fortsatt skal være ubevæpnet.

Personlig har jeg aldri helt forstått prinsippet med et ubevæpnet politi. I de fleste andre land er det en selvfølge at politiet bærer våpen. Det er faktisk noe av konseptet med å ha en ordensmakt i samfunnet. Og slik har det faktisk vært de fleste steder i uminnelige tider.

Til og med i Det nye testamentet påpekes det at «myndighetene bærer sverd». Og det understrekes at den bevæpningen er til for å begrense ondskapen i et samfunn.

Men til og med de som argumenterer for at et ubevæpnet politi er et samfunnsmessig gode, har nå gode grunner til å tenke seg om en ekstra gang. De bør i hvert fall innrømme at situasjonen er annerledes enn den har vært før. Terrortrusselen vi nå lever under krever et bevæpnet politi.

På meg gjør det inntrykk at de menneskene som samfunnet sender ut i fremste rekke for å hindre terrorister i å ta liv nå ber om bevæpning. Politiets Fellesforbund, som organiserer norske politifolk, var lenge motstandere av en allmenn bevæpning.

Men de har nå skiftet syn og ber om å få bære våpen. Både for å beskytte seg selv og for å kunne løse sine oppgaver med å beskytte den norske befolkningen på en best mulig måte.

Omtrent samtidig med at betonghindringene ble plassert ut i Oslo sentrum kom nyheten om at også Politiets Sikkerhetstjeneste anbefaler en generell bevæpning av norsk politi for å kunne stanse islamistiske terrorister raskere.

PST-sjef Benedicte Bjørnland forklarer at terroristenes operasjonsmønster har endret seg de siste årene. Hun argumenterer for at det nå er helt nødvendig med rask og umiddelbar respons.

Man kan ikke lenger akseptere det tidstapet det er å måtte løpe til en bil for å låse ut et våpen for så å løpe tilbake til den handlingen som er i ferd med å utøves.

PSTs jobb er å avsløre og analysere de truslene som det norske samfunn står overfor og gi råd om hvordan vi best mulig skal møte trusselbildet. De som velger å ikke lytte til disse alvorlige advarslene fra vårt fremste kompetansemiljø, tar på seg et stort ansvar.

Man må gjerne ønske seg tilbake til en slags Kardemomme By-tilværelse der skjeggete røvere er politimesterens alvorligste utfordring. Men slik er ikke Norge anno 2017.

Betongklossene på Karl Johan minner oss om det.