MINNES: Kristne i Indonesia tenner lys for ofrene av kirkeangrepene i helgen, der 13 personer ble drept av én familie av selvmordsbombere. Foto: AP Photo/Slamet Riyadi

Selvmordsfamilier

onsdag 16. mai 2018

Lederartikkel

Tirsdag denne uken hadde vi et ord på trykk i Dagen som vi aldri har brukt før. Selvmordsfamilier. Det beskriver hele familier brukt som selvmordsbombere. Det er et uforståelig og skremmende ord.

Da tre kirker i byen Surabaya i Indonesia ble rammet av bombeangrep i rask rekkefølge søndag, var det én radikalisert familie som sto bak.

Faren skal først ha kjørt kona og de to døtrene på ni og tolv år til én kirke, før han selv fortsatte til en annen kirke. Sønnene på 16 og 18 år brukte motorsykkel til en tredje. Alle de seks familiemedlemmene sprengte seg – eller ble sprengt. For selv om de to småjentene hadde eksplosiver festet til kroppen, må vi kunne anta at de ikke skjønte hva de gjorde.

Hvordan kan en mor sende sine små barn i døden? Hvordan tenker en far som setter seg i bilen og kjører familien på deres siste reise? Hva tenker han når han setter dem av utenfor kirken der han vet at de snart skal dø?

Vi vil aldri fullt ut få vite motivene til dette ekteparet, denne moren og faren. Men det man vet er at de nettopp hadde kommet tilbake fra et IS-kontrollert område i Syria. De var blant de flere hundre indoneserne som har kjempet for IS i Syria, og som nå er på vei hjem etter terrorgruppens nederlag.

Man vet også at denne ene familien ikke var alene. Det handler nemlig ikke bare om én forvirret, hjernevasket familie. Det er denne vissheten som gjør tragedien enda mer skremmende. 13 personer ble drept i helgens angrep mot de tre kirkene. Over 40 ble såret. Men det stopper ikke der.

Minst to andre familier var involvert. Den ene familien ser ut til å ha gjort ende på seg selv ved et uhell, før de rakk å skade andre. Bomben gikk av i deres eget hjem. En tredje familie sto bak et angrep mot politihuset i Surabaya mandag morgen.

Nyheten om selvmordsfamiliene fyller det indonesiske samfunnet med frykt. At foreldre på denne måten er villige til å utslette seg selv og sine barn, er sjokkerende. Det er lett å tenke at de enten var under et voldsomt press eller var hjernevasket.

Alternativt at de var så overgitt til det de opplever som en høyere sak og så blindet av hat til de vantro at de var villige til å gjøre hva som helst.

Selvmordsfamilienes angrep skaper frykt for at ytterliggående islamister nå retter oppmerksomheten mot Sørøst-Asia, siden drømmen om et kalifat i Syria og Irak tilsynelatende er knust. Det lover det ikke bra for fremtidig sikkerhet og stabilitet i regionen, og det lover slett ikke bra for de kristne i disse landene.

Indonesia har den største muslimske befolkningen i verden, men landet har også en stor kristen minoritet på nær ti prosent. Allerede i dag opplever kristne betydelig press og forfølgelse i deler av landet. Religiøse ledere forkynner hat mot kristne i moskeene. Det har vært flere forsøk på å innføre sharialovgivning. Blasfemianklagen og fengselsdommen mot Jakartas kristne guvernør i fjor lover ikke bra for religionsfriheten i landet.

Angrepet mot de tre kirkene i helgen vitner om et sterkt hat mot kristne og andre «vantro» blant de hjemvendte fremmedkrigerne. Det er svært bekymringsfullt. Hendelsen er også en vekker når det gjelder hjemvendte fremmedkrigere til Europa.

Avveiningen mellom vårt samfunns behov for sikkerhet og de hjemvendtes rettssikkerhet blir en svært krevende balansegang fremover.