KIRKEN: «Det er ikke staten som bærer kirken. Det er ikke Kirkemøtet eller kirkerådet heller. Det er ikke den numeriske oppslutningen som holder liv i kirken. Det er forkynnelsen av evangeliet rundt i menighetene som skaper virkelig kristen kultur», skriver Tarjei Gilje på lederplass. Bildet er fra åpningsgudstjenesten under årets kirkemøte. Foto: Odd Mehus

Kristen tro eller kristen kultur?

lørdag 21. april 2018

Lederartikkel

Kirken er i høy grad en kulturbærer. Men den kulturen kirken aller mest bæres av vokser frem gjennom forkynnelsen.

Siden det store slaget i denne valgperioden alt har funnet sted, var årets kirkemøte preget av mindre spent stemning enn de foregående årene.

I stedet for omkamper valgte de konservative delegatene å snakke mer om det som er deres egentlige hjertesaker, ikke minst behovet for en jevn og klar forkynnelse av evangeliet. Dét illustrerer noe av den underliggende spenningen som uenigheten om samlivsetikken er et uttrykk for.

I virkeligheten tror jeg konflikten mellom en mer kulturelt forankret kristendom og den mer lavkirkelige og pietistisk inspirerte vekkelseskristendommen er den potensielt mest kirkesplittende spenningen som finnes i Den norske kirke i dag. Fordi grunnlagstenkningen er temmelig forskjelllig.

Fra et rendyrket folkekirkeperspektiv kan det være nok å si at dåpen er det eneste relevante medlemskriteriet i kirken. En sterk betoning av trosaspektet kan bli oppfattet som en ubehagelig form for intimisering og privatisering av noe dypt og privat.

Samtidig blir i Det nye testamente ikke dåpen omtalt uavhengig av troen. De to hører uløselig sammen. Derfor har kirken alltid vært fellesskapet av de troende. Ikke sånn å forstå at alle troende har hatt inngående kjennskap til kirkens bekjennelsesskrifter eller vært drillet i kristen dogmatikk. Men ved at den levende troen på Jesu korsfestelse og oppstandelse fra de døde har vært bærende.

Under fjorårets kirkemøte minnet Ole Christian Kvarme om verdien av å samarbeide med de kristne organisasjonene. Kvarme visste at dette var hans siste kirkemøte som biskop, og hadde behov for å understreke akkurat denne saken.

I år var det preses Helga Haugland Byfuglien som sa noe av det samme. Hun har bakgrunn fra det kristne Organisasjons-Norge gjennom sin tid i KFUK/KFUM. Dette var den av de store organisasjonene som raskest tok opp i seg de teologiske endringen som har skjedd i Den norske kirke de siste tiårene når det gjelder samlivsetikken. Likevel forstår Byfuglien at folkekirken også vil være tjent med å ha levende og gode relasjoner til de andre lutherske organisasjonene.

I en folkekirketenkning hvor dåpen står mer eller mindre alene trenger man ikke organisasjonene til annet enn at man gjerne vil ha med folkene som er der. I en tenkning hvor dåpen må følges opp av en systematisk og aktiv forkynnelse til tro trenger Den norske kirke organisasjonene for best mulig å kunne utføre selve kirkens oppdrag.

Dette fører oss videre til det som kan virke som prosedyrespørsmål, men som i realiteten er noe mer enn det. En av sakene som var til behandling under årets kirkemøte var ordninger for utnevnelse av biskoper.

Her ligger det mye makt. Riktig nok er det litt påfallende at i Kirkemøtets åpningsmøter holder både kirkerådsleder og kirkerådsdirektør fyldige statusrapporter, mens preses blir avspist med en kort hilsen.

Men samtidig er Kirkemøtet det valgte kirkedemokratiets arena først og fremst. Dette opphever imidlertid ikke det forhold at for de fleste av kirkemedlemmene er nok fortsatt biskopene Den norske kirkes viktigste frontfigurer. Derfor er det av stor betydning hvem som blir valgt til biskoper.

Etter at regjeringen omsider ga denne myndigheten fra seg er det kirkerådet som har fått ansvar for å velge biskoper. Det skjer etter omfattende – noen vil si utmattende – prosesser hvor mange instanser er involvert. Men avgjørelsen skjer altså sentralt. Nå spør flere om ikke disse valgene bør foretas i de aktuelle bispedømmene, slik at kirkemedlemmene selv kan velge sine ledere.

Ingen kan vite med sikkerhet hva en slik endring ville føre til. Men fra tidligere tider finnes det rikelig med eksempler på at regjeringen valgte en annen biskop enn dem som fikk flest stemmer lokalt, fordi man så det som viktig å skulle ivareta helheten.

Langt på vei er det denne rollen kirkerådet nå har overtatt. De skal se til at en eller annen kirkelig bredde blir ivaretatt, samtidig som de også tar hensyn til de lokale ønskene. Hvis biskopene skulle velges utelukkende etter avstemning i bispedømmene, kan det føre til større innbyrdes variasjon i de ulike biskopenes profil.

Det kan slå både positivt og negativt ut – avhengig av hvilket utgangspunkt man selv har. Men det vil utvilsomt svekke den makten de sentralkirkelige organer nå har.

Et annet spørsmål tok Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug fortjenstfullt opp da han problematiserte sammenkoblingen av kirkevalg og politiske valg i Norge. For de mer folkekirkeorienterte er det opplagte fordeler ved denne koblingen. Da er det lettere å få kirkemedlemmer som ikke pleier å gå så ofte i kirken til å stemme. Det mest naturlige skulle vel være å koble kirkevalget til gudstjenester, som alltid har vært den kristne kirkes primære samlingspunkt.

Kirken er i høy grad en kulturbærer. Men den kulturen kirken aller mest bærer – og bæres av – vokser frem gjennom forkynnelsen. Som vi sang under åpningsgudstjenesten i Nidarosdomen:

«Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn. Han som gir synderen livet igjen. Halleluja, vi skyldfrie er. Halleluja, vår Jesus er her.» Det er ikke staten som bærer kirken. Det er ikke Kirkemøtet eller kirkerådet heller. Det er ikke den numeriske oppslutningen som holder liv i kirken. Det er forkynnelsen av evangeliet rundt i menighetene som skaper virkelig kristen kultur.

Som avtroppende kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen avsluttet sin tale med: «Det er ved troen på evangeliet at mennesker får del i frelsen. Det er forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene som gjør kirken til kirke. Det er det kirkens identitet og arbeid skal formes av. Det er også det som skaper fremtidens kirke.»