Krigshelter

Er det noen som fortjener vår solidaritet og oppmerksomhet når kvinnedagen skal markeres til uken, så er det kvinner på flukt.

Hun har bare én sønn, enken Zenab fra Damaskus. Fra gutten var liten har hun drømt om at han skulle få solid utdannelse og en god jobb. Men så kom krigen. Mannen ble bortført. Hjemmet ble jevnet med jorden. Drømmene ble knust.

Jeg møtte Zenab i Jordan. Hun var flyktning. Før hun gav opp og forlot hjemlandet, hadde hun flyttet fra sted til sted inne i Syria seks ganger. Hver gang kampene innhentet dem, flyktet hun med gutten sin for å få ham i trygghet. Men tryggheten varte aldri lenge.

Zenab klarte ikke å gi sønnen den utdanningen hun ønsket. Hun er en av stadig flere syriske kvinner som er blitt hovedforsørgere. Sønnen har gått lite på skole i de fire årene de har bodd i Jordan. Han har jobbet som løpegutt for lokale butikker, for at han og moren skal få endene til å møtes.

Denne måneden har konflikten i Syria vart i syv år. Én av tre familier i Syria har nå kvinnelig hovedforsørger. Blant den syriske flyktningbefolkningen i Jordan er tallet enda høyere. Der er hele 40 prosent av familiene ledet av kvinner, fordi mennene er vekk.

Mange er blitt drept, andre slåss for hæren eller opprørsgruppene. Atter andre er blitt fengslet eller har flyktet fra landet. Tilbake står kvinnene uten forsørgere og beskyttere, mens krigen går inn i sitt åttende år.

Å være kvinne i krig er vanskelig på så mange plan. Å være enslig kvinne på flukt i denne delen av verden er dobbelt sårbart.Hvor sårbart fikk vi et innblikk i denne uken, da det ble kjent at syriske kvinner blir tvunget til sex av menn som deler ut nødhjelp på vegne av FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Dette kom frem i rapporten «Voices from Syria 2018» fra FNs befolkningsfond (UNFPA). Dette er kynisk maktmisbruk. For en hjelpeløs og ydmykende situasjon disse kvinnene blir satt i, når de må velge mellom å selge sin egen kropp eller la barna sine sulte.

Det som gjør nyheten ekstra nedslående, er at mange har visst om overgrepene, men at enkelte hjelpeorganisasjoner har valgt å lukke øynene for det, fordi de har vært avhengige av lokale tjenestemenn til utdelingen. Kritikken rammer blant andre FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Slik tvinger krigen kvinner inn i relasjoner de ikke ønsker. Noen blir presset til å selge kroppen sin, som en siste desperat utvei. Familier presser døtrene sine til å gifte seg altfor tidlig, for å få en munn mindre å mette, eller for at jenta skal få en ektemann som kan «beskytte» henne.

Tallet på barneekteskap har økt dramatisk som følge av krisen i Syria. Dét har også omfanget av polygami gjort, som et resultat av mannsunderskuddet. Før var dette relativt sjelden i Syria. Nå er det mer vanlig.

Dagen har de siste årene bevisst løftet frem kvinnestemmer når vi har dekket flyktningkrisen i Midtøsten. Vi har møtt kvinner som har vært kidnappet av IS, og kvinner som har flyktet fra voldelige ektemenn. Vi har møtt barnebruder, husmødre i flyktningleirer og kvinneaktivister. Altfor ofte er det menn som uttaler seg om krisen, men uten kvinnene blir bare halve historien fortalt.

Det er ofte de som kjemper de tøffeste slagene i ­hverdagen. I denne brutale krigen er det kvinnene, og i særdeleshet mødrene, som er heltene. Det livet de kjente er blitt forandret over natten. De overveldes av utfordringer som de aldri ble forberedt for, og like fullt viser de en forbløffende evne til å overleve. Mange finner en indre styrke de ikke visste at de hadde.

For noen betyr det nye ansvaret også en ny frihet og bevisstgjøring – slik man også så i Europa under første og andre verdenskrig, der kvinner ble tvunget til å gå inn i nye roller. Men det er en frihet som kommer med en bitter ettersmak av sorg og savn, slit og sårbarhet. Er det noen som fortjener vår solidaritet og vår oppmerksomhet når den internasjonale kvinnedagen skal markeres til uken, så er det kvinner på flukt.

Det som rammer kvinnene, rammer også barna, slik tilfellet er med Zenabs sønn. «Jeg føler meg bare trist», sa hun, da hun fortalte om kampen for å skaffe mat på bordet og om sønnens utdanning som det aldri ble noe av.

Jeg vet at lokale jordanere kjøpte henne en oljeovn i fjor vinter. Men da våren kom og pengemangelen ble mer akutt enn kulden, solgte hun den for å kjøpe mat og klær til sønnen. De samme jordanerne kjøpte henne en ny ovn tidlig i høst. Jeg lurer på om hun klarte å beholde den helt til vinteren kom.