Kjempe for det gode med det gode

Kristne ledere måles først og fremst på sin troskap mot Kristus, både i tale og ferd.

Torsdag publiserte flere medier saken om lovsangsteamet som trakk seg fra tjenesten i Iveland bedehus i Aust-Agder. Om vi legger medieomtalen til grunn, ser det ut for at bedehuset har håndtert saken omtrent slik som de fleste bedehus ville ha gjort det. De fleste frikirker også.

Likekjønnede parforhold har blitt betraktet som uforenlig med en kristen livsstil gjennom hele den kristne kirkes historie. Det har også vært vanlig å operere med visse krav til samsvar mellom liv og lære for dem som skal ha ulike lederansvar i kristne sammenhenger. For den lavkirkelige lekmannsbevegelsen, som har oppstått i kontrast til embetskirken, har denne sammenhengen vært ekstra viktig. Bedehusbevegelsen hadde neppe kunnet vokse frem uten den sterke betoningen av hjertets tilslutning til forkynnelsens budskap.

I dag forstår de fleste at scenarioer som det som har oppstått i Iveland blir vanskelige å håndtere. Både medienes og storsamfunnets sympati vil umiddelbart ligge hos den som befinner seg i et likekjønnet parforhold, og som gjerne har gått en lang og smertefull indre vei for i det hele tatt å komme dit.
 

 

Iveland Bedehus er drevet av Normisjon, og er det eneste kristne samlingsstedet i kommunen utenom kirken. Normisjon - #bedehus - #kor - #homofile - DagensDebatt.no - DagenPosted byDagen on Friday, February 23, 2018

Noe av det som er påfallende, er likevel hvor få som ønsker å fronte en slik sak offentlig. De som har lederansvar i den gitte sammenhengen blir fort stående ganske alene i forsvaret av egen handlemåte.

Vi kan lure på hvor denne saken egentlig står i det lavkirkelige kristenfolket. Det finnes ikke mange observerbare tegn til grunnleggende holdningsendring. Det finnes knapt noen med lederansvar i bedehusland som har tatt til orde for en slik endring.

Men på den annen side finnes det få, særlig blant mer eller mindre unge ledere, som har markert seg i det hele tatt. Kanskje skyldes det først og fremst at man opplever det såpas krevende å delta i en offentlig samtale om et ømtålig emne at man heller håndterer det internt. Kanskje vet man ikke helt hvilken linje man skal legge seg på, om man skal være offensiv og tydelig eller snakke mer dempet i en sjelesørgerisk tone.

Det ville være overmodig å gi inntrykk av at man besitter en enkel og grei oppskrift for å «løse» saken. Sannsynligvis vil vi måtte leve med større spenninger mellom kirke og folk i overskuelig fremtid. Og vi kan i mindre grad enn før ta for gitt at unge mennesker adopterer tradisjonelle kristne holdninger.

Derfor blir formidling ekstra viktig. Derfor blir den åndelige samtalen ekstra viktig. Derfor blir forkynnelsen ekstra viktig. Og derfor blir det ekstra viktig hvordan vi debatterer. For meninger og holdninger blir utviklet med både interne og eksterne impulser.

De eksterne impulsene har vi begrenset kontroll med. Men vi kan gjøre noe med hvordan vi selv ytrer oss. De siste knappe åtte årene har det vært mitt privilegium å ha ansvar for debattstoffet her i avisen. Det har gitt meg mengder av tankevekkende opplevelser, mye læring, og også en del skuffelser.

Et trekk som trer nokså klart frem, er faren for at debattspalten kan ligne et ekkokammer hvor de rettroende bekrefter hverandre rettroenhet. Dagen har i hele sin historie tatt tydelig utgangspunkt i kristen tro. Avisen skal operere «på hel sannhets grunn», som det heter i statuttene fra 1919.

Samtidig har det også vært en sentral verdi for avisen å gi rom for meningsbrytning. Vi tror det er bedre at de meningene som finnes, kommer frem i lyset, fremfor at de forblir i det mer eller mindre skjulte. Ved å få argumentene på bordet kan vi analysere og prøve å forstå dem, for i neste omgang bedre å kunne møte dem med andre argumenter. Hvordan kan vi legge til rette for at denne samtalen blir best mulig?

For det første må vi tåle å bli motsagt. Det er umulig å føre noen reell debatt hvis all uenighet blir oppfattet som krenkende. For det andre må vi øve oss i godvilje. Sannsynligvis har vi noe å lære, også av dem vi er uenige med. For det tredje må vi øve oss i respekt, og i å holde karakteristikker tilbake.

Iblant har jeg spurt meg selv om intervjuobjekter svarer annerledes når de vet at det er Dagen som spør. Fordi de vet hvilke svar som er forventet, og fordi de frykter konsekvensene av å svare «feil». Jeg kan ikke dokumentere noen slik sammenheng, men av og til har jeg fått inntrykk av at de samme intervjuobjektene svarer annerledes og mer åpent når det er andre medier som spør.

Disse ukene frem til påske leser jeg de daglige tekstene i Per Lønnings gamle bok «Vandring gjennom fasten». Den er full av gullkorn. En av dagene denne uken skrev han om å ikke bare kjempe for det gode, men også å kjempe med det gode. Dét er en problemstilling som stadig blir aktualisert når vi leser debattspalter i kristne aviser, og ikke minst på nett.

Mennesker som hevder å forfekte kristne verdier kan få seg til å si det utroligste, angivelig i det godes tjeneste. Når vi hevder å stå for kristen tro, skulle vi være ekstra nøye med både presisjon og omtanke.

Jeg kjenner ikke den konkrete saken i Iveland bedehus utover medieomtalen. Jeg har ingen grunn til å tro at lederne der har opptrådt verken mer eller mindre omtenksomt enn ledere i andre sammenhenger ville ha gjort. Og jeg vil i utgangspunktet forsvare den handlemåten bedehusets ledere har valgt. Kristne ledere måles først og fremst på sin troskap mot Kristus, både i tale og ferd.