I Jesu Kristi navn: Stans jødeforfølgelsene

Norske kirkeledere brukte sterke ord da de som eneste samfunnsinstitusjon protesterte mot arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene for 75 år siden.

Med fare for eget liv og frihet protesterte Kristen-Norge mot nazistenes jødeforfølgelse. Denne uken er det 75 år siden det såkalte Hebreerbrevet ble lest opp i norske kirker.

Forrige søndag beklaget statsminister Erna Solberg igjen det norske samfunnets opptreden under nazi-myndighetenes aksjon mot landets jøder i 1942. Solbergs beklagelse var en gjentagelse av hennes forgjenger Jens Stoltenbergs ord ved 70-årsminnet for fem år siden.

Det er et dypt opprørende faktum at det norske samfunnet stort sett stod som tause tilskuere da våre jøder ble arrestert, deportert og utryddet under krigen.

Men kanskje er det en gruppe som har litt mindre grunn til å skamme seg over sin opptreden. Den eneste samfunnsgruppen som kom med en formell og samlet protest mot jødeaksjonene var Den norske kirke og de kristne organisasjonene.

Høsten 1942 innledet nazi-myndighetene sluttfasen i planen om å utrydde de norske jødene. Etter massearrestasjonene av de mannlige jødene den 26. oktober tok generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Arnold T. Ørn, initiativet til en felles protest fra Kristen-Norge.

Men det var Ole Hallesby, lederen i Den midlertidige kirkeledelse, som fikk oppdraget med å utforme det kristne protestskrivet til NS-leder Vidkun Quisling.

To uker etter de første arrestasjonene ble skrivet, som på folkemunne gikk under navnet Hebreerbrevet, sendt til de nazistiske myndighetene. Kirkeledelsen brukte hemmelige kurerer til å spre dokumentet til så mange prester og predikanter som mulig. Man regner med at oppimot 70 prosent av presteskapet i Den norske kirke mottok skrivet.

Brevet var egentlig ikke beregnet på opplesning i kirker, bedehus og forsamlingslokaler. Men etter arrestasjonen av jødiske kvinner og barn og den felles deportasjonen 26. november ble det likevel gjort.

Spesielt på gudstjenestene 6. og 13. desember skal Hebreerbrevet ha blitt lest opp fra mange talerstoler. Dermed ble innholdet etter hvert kjent for brede lag av det norske folk.

I tillegg til alle Den norske kirkes biskoper (med unntak av den da allerede arresterte Eivind Berggrav) ble brevet underskrevet av samtlige professorer ved de to teologiske fakultetene, rektorene ved de praktisk-teologiske seminarene, lederne i 19 lutherske organisasjoner og seks frikirkesamfunn.

Pinsemenigheten Filadelfia i Oslo henvendte seg direkte til Kirkedepartementet for å gi sin tilslutning til protesten. Men Den katolske kirke glimret med sitt fravær blant underskriverne.

Kirkens norske biskop Jacob Mangers sendte i stedet et brev der han bad om at døpte jøder tilhørende de katolske menigheter måtte bli frigitt. Men at en jøde hadde mottatt kristen dåp gjorde ikke noe stort inntrykk på myndighetene. Departementet fastslo kaldt at «jødespørsmålet er et rasespørsmål og ikke et religionsspørsmål».

Kirkeledernes brev til Quisling var meget skarpt i formen og medvirket nok sterkt til at Hallesby senere ble arrestert og sendt til interneringsleiren Grini. De fremholdt at jødeforfølgelsene var et klart brudd med Bibelens lære:

«Denne myndighetenes underkjennelse av jødenes menneskeverd er stikk i strid med Guds ord som fra perm til perm forkynner at alle folkeslag er av ett blod», skrev de. Underskriverne brukte også Jesu jødiske avstamning som argument: «Da Gud ved inkarnasjonen ble menneske, lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor».

I brevet la de vekt på at samvittigheten gjorde at de ikke kunne tie i jødenes skjebnestund:

«Når vi nu vender oss til myndigheterne i denne sak, så er det ut fra den dypeste samvittighetsnød. Vi ville ved å tie til denne legaliserte urett mot jøderne, bli ansvarlig for og medskyldige i denne urett. Skal vi være tro mot Guds ord og kirkens bekjennelse, så må vi tale.»

Mot slutten av brevet kom kirkelederne med en kraftig formaning til Quisling. De påberopte seg både sitt guddommelige kall og Frelserens navn på vegne av jødene:

«I kraft av vårt kall formaner vi derfor den verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: Stans jødeforfølgelsene og stopp det rasehat som gjennem pressen spredes i vårt land.»

Hver enkelt av disse underskriverne er et forbilde for oss alle når det gjelder personlig offer, troskap mot Guds ord og mot til å heve røsten. 75 år etter bør deres ord fortsatt inspirere oss til å gjøre alt vi kan for at noe slikt aldri mer skal skje i landet vårt.