NATTVERD: «Nylig ble det kjent at den svenske frimenigheten Livets ord tok avstand fra transsubstansiasjonslæren. Det var nok flere som ble overrasket over at en i det hele tatt så seg nødt til dette», skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

En spiker i et stykke brød

fredag 9. februar 2018

Lederartikkel

Opp gjennom historien har kirken levd med strid om hva som egentlig foregår når menigheten samles rundt nattverdbordet.

Uke etter uke, måned etter måned, århundre etter århundre har kristne vært samlet rundt brødet og vinen. Stille har en spist brødet, som er Kristi kropp gitt for dem, og vinen som er hans blod utøst til tilgivelse for deres synder.

Som en uavbrutt strøm har dette fellesskapsmåltidet forkynt Herrens død. Og slik skal det fortsette helt til han en dag kommer igjen, og de troende er gjenforent med ham som de forenes med i nattverden.

I Dagen denne helgen kan du lese en reportasje fra en såkalt «ørkenmesse». I denne messen tar en seg tid til å bake brødet som skal fortæres i nattverden. Alt ved forberedelsene vitner om et ønske om å minnes hvorfor vi feirer nattverd. Uten å avsløre for mye av artikkelen kan det sies at noe av det sterkeste involverer en spiker og et stykke brød.

Nattverden er enkel å forstå. Å spise og drikke er noe alle mennesker kjenner til. Og det er enkelt å forstå at når en spiser og drikker noe, så blir det en del av selve kroppen vår. At det i tillegg er et måltid som minnes både den første nattverden og Jesu død gjør det til et pedagogisk viktig måltid.

Men nattverden er samtidig ikke så enkel å forstå. Opp gjennom historien har kirken levd med strid om hva som egentlig foregår når menigheten samles rundt nattverdbordet. Hva skal en tenke om at Jesus sier at «dette er min kropp» og «dette er mitt blod»? Skal vi forstå det slik at brødet faktisk helt fysisk blir Jesu kropp? Og at vinen på et gitt tidspunkt blir Jesu blod?

Dette har vært mat for mang en teolog opp gjennom historien, og var blant annet et av spørsmålene Martin Luther var opptatt av. Det kan se ut som om Martin Luther tok avstand fra den nære granskningen og teoridannelsen om hva som skjer med brødet og vinen.

Han holdt fast på at Jesu kropp og blod faktisk var til stede i nattverden, men ville ikke være med på den detaljerte transsubstansiasjonslæren som fortalte når og på hvilken måte brød og vin kunne bli til Jesu kropp og blod.

Nylig ble det kjent at den svenske frimenigheten Livets ord tok avstand fra transsubstansiasjonslæren. Det var nok flere som ble overrasket over at en i det hele tatt så seg nødt til dette. For blant karismatikerne har en gjerne tatt så sterk avstand fra læren om at nattverdselementene skifter substans at en har endt opp med en rent symbolsk forståelse av dem.

Når Livets Ord nå rendyrker sitt syn på nattverd er det en forbilledlig øvelse. Nattverden er en skatt for kirken, og skatter skal man pleie og holde av.

Også Den norske kirke har et annerledes syn, eller i hvert fall praksis, når det gjelder dette måltidet nå sammenlignet med noen tiår tilbake. Det baserer seg på ny forståelse og ny gjennomgang av Paulus ord om at en drikker og spiser seg til doms om en ikke inntar nattverden rett.

Men midt i den viktige debatten om rett forståelse og praksis av måltidet er det et spørsmål som kanskje kan sies å være enda mer presserende for en kristen. Og det er spørsmålet om når en sist tok del i dette vakre og viktige kjærlighetsmåltidet.