DÅP: «En skal være forsiktig med å kaste dåpsvann etter folk. Men at færre velger å bære barna sine til dåpen i kirken bør derfor være grunn til ettertanke for alle kristne», skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Dåpen i Den norske kirke

fredag 13. april 2018

Lederartikkel

For noen dager siden meldte vi at dåpstallene i Den norske kirke har stupt de siste ti årene. I dag får vi høre at Den norske kirke sliter med å finne lyset i enden av tunnelen.

Det eksisterer en slags dobbelthet i deler av norsk kristenhet, når det kommer til Den norske kirkes dåpspraksis. På den ene siden vil i hvert fall luthersk orienterte kristne istemme at dåpens løfter eksisterer uavhengig av mennesker. Det er Gud som handler i dåpen, og han handler gjennom sitt ord og sitt sakrament.

På den andre side er det mange som vrir seg i kirkebenkene med tanke på at en av kirkens største handlinger ser ut til å ha blitt redusert til et folkelig ritual uten annen betydning enn en overgangsrite.

Det er grunn til å tro at kirken fra starten av har døpt barn der familier ble kristne eller der kristne stiftet familie. De første århundrene strevde kirken med mange teologiske spørsmål, og barnedåp og voksendåp ser ut til å ha levd side ved side under vekslende kår. Dåpsteologien har gitt seg utslag i mange særegne tanker og praksiser, en debatt som fortsatt holder seg levende.

Den norske kirke er en luthersk kirke, og må få argumentere for dåpen på dette grunnlaget. Til tider har kirken hevdet at barnet er døpt på grunnlag av kirkens tro, og at barnet ikke kan eie tro selv. Luther, som hevdet at mennesker bare kunne bli frelst ved tro, argumenterte hardt mot dette. Han kritiserte dem som sa at spedbarn og små barn ikke kunne ha en personlig og frelsende tro.

Som så ofte var Luthers strategi å ikke la seg lokke til utstrakt spekulasjon der motstanderne gjorde det. I stedet var han brennende opptatt av å si noe om hva han mente Bibelen hadde å si om saken.

I en preken i 1528 slo Luther blant annet fast at Kristus sier at vi skal komme til ham med småbarna. Han slo fast at barn får tro som en gave fra Gud gjennom foreldre og fadres trofaste forbønn. Han var like opptatt av at denne troen ikke var den rasjonelle og kunnskapsbaserte troen, men en personlig og frelsende tro som er Guds gave.

Luther har mye annet å si om dåpen og den personlige tro. Han slo blant annet fast at Jesu standard ikke var den rasjonelle troen som en voksen kan oppdrive, men at voksne måtte bli som et lite barn. Det er denne troen som Jesus snakker om og det er denne troen som legger grunnlaget for dåpen – som er den samme for barn og voksne, ifølge Luther.

Luther tar ikke til orde for å døpe der det ikke finnes tro hos foreldre og fadre, selv om han mener dåpens gyldighet ikke rokkes av dette. Og selvsagt kan det stilles spørsmålstegn ved om kriteriet om «trofast forbønn» oppfylles hos en del som døper i Den norske kirke. Men det finnes tro også utenfor det «aktive kirkelivet» like fullt som det kan finnes vantro innenfor, og det å felle en slik dom har vist seg å være vanskelig for den som har forsøkt.

En skal være forsiktig med å kaste dåpsvann etter folk. Men at færre velger å bære barna sine til dåpen i kirken bør derfor være grunn til ettertanke for alle kristne. Det er nok et stort tegn på at kristendommens kappe er i ferd med å dras av Norge som nasjon.