LEDERARTIKKEL: «Det er ingen rettighet å få barn, hvor smertefullt det enn måtte være. Men det har vært utbredt enighet i samfunnet vårt om at hensynet til barnets beste skal settes først», skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Barnas beste taper i bio-kampen

onsdag 18. april 2018

Lederartikkel

«Smertefullt.» Slik ordla Venstres Abid Raja seg da partiet i helgen gikk inn for å tillate eggdonasjon for enslige. Han var en av dem som kjempet imot vedtaket, men tapte.

Venstre har tidligere vedtatt sæddonasjon for enslige og altruistisk surrogati, der kvinnen som bærer frem barnet ikke får betalt. I et intervju med Dagbladet advarer Raja mot at barnas perspektiv glemmes. At kappløpet om de voksnes rettigheter og behov overkjører barnas.

«Jeg mener summen av det vi har vedtatt på dette området er blitt veldig vanskelig. Det er det mest smertefulle å ha med seg hjem fra landsmøtet», uttalte Raja.

Vi deler Rajas smerte. Vi er enige i at det er grunn til sterk uro når vi speider nedover den veien som samfunnet vårt har slått inn på. Farten på denne veien er høy, men sikten er dårlig. Kursen er staket ut med ett mål for øye: Å ivareta voksnes behov for å få barn. Derfor dundrer man av gårde.

Noen er motivert av teknologi-pragmatiske argumenter, som når Trine Skei Grandes sier at «teknologien allerede finnes i utlandet, så det er bedre at dette skjer i lovlige rammer i Norge».

Andre av liberalistiske holdninger som de Unge Venstre-delegat Anna Dåsnes målbar i helgen om at «folk skal få leve livene sine slik de vil, bare de ikke skader andre». Men saken er nettopp at faren for å skade andre er svært høy. Samfunnet vårt er i ferd med å slå inn på en vei der vi ikke ser konsekvensene for de berørte. Vi bare aner.

Vi kan bare ane hvilket press de blir utsatt for, venninnene og søstrene til barnløse kvinner, om å stille livmoren til disposisjon og bære frem et barn for henne som ikke kan. Hvordan blir det for denne søsteren å gi fra seg barnet hun har båret under hjertet? Hvordan blir det for henne å se barnet vokse opp? Gjennom sitt vedtak om altruistisk surrogati, legger Venstre opp til at kvinner skal kunne føde barn uten å føle noe for dem. Morsfølelsen skal slås av. Er det slik vi vil ha det?

Og enda viktigere: Hva med barnets beste i dette bildet? En søster og venninne kan stå i mot trygling og tårer. Barnet har ingen ting det skulle sagt. Hvordan er det å være barn av en surrogatmor som fødte deg og gav deg bort? Og ved eggdonasjon, hvordan blir det å takle at hun som fødte deg ikke er din biologiske mor? Gjennom hele vår historie har mennesket visst hvem som var mor, genetisk og biologisk. Nå er samfunnet i ferd med å frata en gruppe barn denne vissheten.

Det er ikke rart at ønsket om å få barn overkjører andre behov, for lengselen etter å bli foreldre, etter å føre slekten videre, stikker dypt i oss mennesker. Det er en kilde til stor sorg når det ikke går som en ønsker. Men nettopp fordi følelsene stikker så dypt trenger vi politikere som evner å tenke prinsipielt.

Det er ingen rettighet å få barn, hvor smertefullt det enn måtte være. Men det har vært utbredt enighet i samfunnet vårt om at hensynet til barnets beste skal settes først.

I praksis ser vi dessverre at voksnes ønsker får forkjørsrett foran barnas behov. Nå senest illustrert gjennom vedtakene på Venstres landsmøte - og uken før på Høyres, der partiet sa ja til assistert befruktning for enslige og eggdonasjon. Med hjelp fra blant andre Arbeiderpartiet blir begge deler nå lovlig i Norge. Det er et slag for kampen for barnas beste.