PAULUS-OPPGJØR: Dagen mener Tom Egeland treffer dårlig i sitt oppgjør med apostelen Paulus som kirkelig autoritet.  Foto: Miriam Butt, NTB Scanpix

Altfor enkelt, Egeland

onsdag 1. august 2018

Lederartikkel

Endimensjonal framstilling av Jesus som «snill» og Paulus som «streng».

I sommervarmen har den bestselgende forfatteren Tom Egeland på NRK Ytring tatt initiativ til en debatt om kristnes forhold til apostelen Paulus. Slike debatter har vi ikke for mange av i dagens norske offentlighet. Men Egelands innlegg er dessverre en misbrukt mulighet. Det tjener mer til å oppgløde fordomsfulle følelser enn til å opplyse forstanden hos den jevne leser.

Gjennom mange år har Egeland interessert seg for teologi til tross for at han selv bekjenner å ikke ha noen gudstro. Han har skrevet åtte thrillere med utgangspunkt i den tidlige kristne historie og manuskripter fra den tid. Desto mer skuffende er det å se hvilke forenklinger og fortegnelser han gjør bruk av i artikkelen med tittelen «Bibelen rommer mye grums».

Kort forklart er Egelands tese at Jesus var en god mann mens Paulus var en dårlig mann. «Paulus har fått overstyre Jesu budskap om barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet», skriver forfatteren. Han påpeker at Paulus ved siden av Jesus er den viktigste skikkelsen i den tidlige kristne kirke og for dagens kristne tro. «Uten Paulus ville kristendommen sett ganske annerledes ut». Egeland mener Paulus i urkirken var «den mest sentrale i å oppgradere Jesus fra menneske til gud». Samtidig anklager han Paulus for forkastelige holdninger til kvinner, homofili og slaveri.

Det at Paulus fikk status som apostel er ifølge Egeland utelukkende basert på beretningen om at Jesus åpenbarte seg for den daværende kristenforfølgeren på veien til Damaskus. «Det var hans følgesvenn og beundrer, Lukas, som skildret åpenbaringen i Apostlenes gjerninger. Han må ha følt behov for å løfte sitt forbilde Paulus opp i de himmelske sfærer og gi ham den autoriteten han så sårt trengte». Ifølge Egeland var apostlene Peter og Jakob, som var Jesu aller nærmeste, «rykende uenige med Paulus om hvordan Jesu skulle forstås».

Her kommer de problematiske påstandene så tett at det ikke er lett å vite hvor man skal begynne. Men et helt grunnleggende feil premiss er den endimensjonale framstillingen av Jesus som «snill» og Paulus som «streng». Jesus er så skarp i sin forkynnelse om seksualitet, materialisme og etterfølgelsen av ham - for ikke å snakke om frelse og fortapelse - at det aldri slutter å provosere dem som tar ham på alvor. Paulus skriver på sin side varmere og mer lidenskapelig om tilgivelse, medmenneskelighet og Guds kjærlighet enn noen annen etter ham har gjort. Tankevekkende nok er det han som har formulert ordene som så ofte blir sitert om hva kristentroen dypest sett handler om: «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Han understreket også at i troen på Jesus var det ikke forskjell på mann eller kvinne, slave eller fri. Nettopp denne enheten skulle også prege relasjonene mennesker imellom. Motstand mot sin aposteltjeneste opplevde han rikelig av. Han forsvarte ikke denne med å rose seg av åpenbaringene han hadde opplevd, selv om han også nevner disse, men av hvilke påkjenninger han hadde gått gjennom for å tjene de troende - og at Herren hadde vist seg sterk i hans svakhet.

Baktalelse av Paulus er en gammel øvelse. Når Tom Egeland anklager Paulus for å være opphav til ukjærlighet og hardhet, treffer han ikke bedre enn sine mange forgjengere. Tvert imot er det ingen som har lært oss så mye om hva nåde er som kristenforfølgeren som ble Jesus-etterfølger. Få ledere i verdenshistorien har hatt så stor og så positiv innflytelse.