ANNERLEDES: I dag finnes det et land - en nasjon blant verdens nesten 200 stater - som er opprettet nettopp for å være et nasjonalhjem for verdens jøder, et tilfluktssted mot antisemittismen. Bildet viser blomsterhavet utenfor synagogen i København etter terrordrapet på en jødisk vakt i februar i år.  Foto: Scanpix Danmark

Tanker etter Krystallnatten

tirsdag 10. november 2015

Lederartikkel

Jødehatets skyer er dessverre igjen i ferd med å mørkne over Europa.

Under Krystallnattmarkeringene mandag ble vi på nytt minnet om dette forferdelige faktumet. Igjen drepes jøder i Europa – ikke for noe de har gjort, men for noe de er. Slik vi har sett det så altfor ofte opp gjennom århundrene i vår verdensdels mørke historie.

Det går en ideologisk linje fra Krystallnatten i Tyskland i 1938 til myrderiene av jøder i Frankrike og Danmark tidligere i år. For det er de samme formørkede - ja her er det vel riktig å si - demoniske tankene som ligger bak det evige hatet mot jødene.

Det er på tide at vi påtaler dette slektskapet mellom nazismen og den ekstreme islamismen som kommer til uttrykk i den typen terror rettet mot jøder, som vi så igjen her på europeisk jord i vinter. Disse to ideologiene møter hverandre nettopp her. I jødehatet. I ønsket om å utøse jødisk blod. Utrydde jøder fra jordens overflate.

For også den islamistiske versjonen av jødehatet er en form for fascisme. Uansett hvor mye terroristene hevder at myrderiene er Allahs vilje. Uansett hvor ofte de påstår at drapene skjer for å hedre profeten Muhammed. Og uansett hvor mye støtte de sier at de finner for hatet sitt i Koranen. Det gamle klassiske europeiske jødehatet som oppstod på kristen, europeisk grunn har i vår tid fått fornyet energi fra en annen religion. Islam.

Jødehatets skyer er dessverre igjen i ferd med å mørkne over Europa. Slik det gjorde på 30-tallet, i opptakten til Krystallnatten. Men én ting er helt fundamentalt annerledes i dag. Denne gangen har jøder som ønsker seg vekk et land å reise til.

I juli 1938, fire måneder før Krystallnatten, ble det arrangert en internasjonal konferanse om jødespørsmålet i Frankrike. Den gikk av stabelen i Evian. En by som er kjent for to ting. Overpriset vann på flaske og denne skammens konferanse.

Verdens nasjoner samlet seg for å avgjøre hva de skulle gjøre med alle jødene som ønsket å flykte fra antisemittismen i Tyskland. Resultatet av konferansen ble katastrofalt. Grensene ble holdt stengt for desperate jøder som prøvde å komme seg unna Hitlers Tyskland før det var for sent. Holdningen i Evian var stort sett den samme som Australias statsminister gav uttrykk for: «Vi har ikke noe jødeproblem og vi har ikke tenkt å importere et heller.»

Hitler hadde fått et klart budskap. Jødene er overlatt til seg selv. Han kunne gjøre med dem som han lystet. Og det gjorde han. Under Krystallnatten fire måneder senere ble mørkets krefter sluppet løs over de tyske jødene. Den pogromen som startet den 9. november 1938 stoppet egentlig ikke før Hitler-Tysklands kapitulasjon i 1945. Da hadde seks millioner jøder blitt drept i historiens verste industrielle folkemord.

Men i dag finnes det et land - en nasjon blant verdens nesten 200 stater - som er opprettet nettopp for å være et nasjonalhjem for verdens jøder. Staten Israel har en historisk oppgave. Det var en stat som steg opp av Holocausts aske. Det jødiske folk har rett på et hjem hvor de ikke mer skal være utsatt for ydmykelser, forfølgelser, pogromer og massakre.

Derfor er vi stolte av å si: Jødenes sak er vår sak. Israels sak er vår sak.