Tysk høyreradikalisme skremmer

Tyskland er det landet i Europa der ytre høyre har størst skadepotensial.

Etter Brexit og Trump-triumfen i fjor var dette året spådd å bli det endelige gjennombruddet for høyrepopulistiske partier i Europa. Det ble snakket om mulige valgseire for Geert Wilders i Nederland og Marine Le Pen i Frankrike. Men ingen ting av dette slo til, og så langt har 2017 vært en skuffelse for europeiske høyreradikale. Frem til i forgårs.

For søndagens valg i Tyskland ble et gedigent gjennombrudd for partiet Alternativ für Deutschland. Med et valgresultat på like under 13 prosent går partiet fra å ha null representanter i parlamentet til å bli Tysklands tredje største. Vi har med andre ord vært vitne til et aldri så lite politisk jordskjelv i et politisk landskap som ellers er kjent for sin stabilitet. I de østlige delene av Tyskland, i det tidligere DDR, gjør Alternativ für Deutschland det særlig bra. Disse områdene har på mange måter hengt etter resten av Tyskland i velstandsutviklingen. Både arbeidsløsheten og de sosiale problemene er større her enn i resten av landet. Det skaper klassisk grobunn for politisk misnøye, en misnøye Alternativ für Deutschland nå altså profiterer på.

Den høyrepopulistiske bevegelsen i Europa er ikke enhetlig. Forskjellene mellom de ulike partiene er store. Det er for eksempel lang avstand mellom den tidligere nevnte sterkt israelvennlige Geert Wilders i Nederland og antisemittene i ungarske Jobbik. Og det er faktisk også forholdet til jødene som gir ekstra grunn til uro over veksten til Alternativ für Deutschland.

– Partiet utgjør den største utfordringen dette landet har stått overfor siden krigen, sier Zentralrat der Juden in Deutschland (det jødiske sentralrådet i Tyskland) i en uttalelse etter at valgresultatet var kjent. Rådet anklager partiet for å ha «sterke forbindelser til høyreekstremisme».

De tyske jødenes reaksjon er fullt forståelig. Tyskland står historisk i en særstilling når det gjelder hvor stor katastrofe ytterste høyre har skapt for et land og for hele verden. Derfor er enkelte av utspillene som har kommet fra ledere i dette partiet om Tysklands nazistiske fortid, egnet til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere enn det jødiske sentralrådet. Alexander Gauland, en av partiets førstekandidater, provoserte kraftig da han før valget tok til orde for en revurdering av innsatsen til det tyske naziregimets soldater. «Hvis franskmennene med rette kan være stolte av sin keiser og britene av Nelson og Churchill, har vi retten til å være stolte av det tyske soldater oppnådde i to verdenskriger», sa han.

Det har hittil vært enighet blant partiene i Tyskland om å ta dyp avstand fra de bekmørke årene i tysk historie fra 1933-45. Her er det ingen ting å være stolt av. Selvfølgelig heller ikke det tyske soldater oppnådde. Overgrepene mot sivilbefolkning og jøder på Østfronten er godt dokumentert. Og de ble ikke bare begått av SS og andre spesialstyrker, men også av «vanlige» tyske soldater.

Det vi minst av alt trenger nå, er et tysk, høyreradikalt parti som bedriver historierevisjonisme på egen krigshistorie. Men kanskje er det det vi har fått.