Tilbakeskritt for de aller minste

De er de aller minste blant oss. De er mer truet enn noen gang i historien. Og det paradoksale er at trusselen blir fremstilt som fremskritt.

Det siste året har begrepet «fake news», falske nyheter, for alvor etablert seg i den kollektive bevisstheten. Det handler om løgn fremstilt som sannhet, og om forsøk på å manipulere folks oppfatning av virkeligheten.

Donald Trump er trolig den som oftest hevder å bli utsatt for falske nyheter for tiden. Noen ganger med rette, men minst like ofte med urette.

Vi trenger likevel ikke dra helt til den USA og presidentens sirkus for å finne eksempler på falske nyheter. Det siste året har vi sett nedslående eksempler også her hjemme.

For hva ellers skal vi kalle det når det blir fattet politiske vedtak som truer små ufødte menneskebarn på livet.

Og der det hele blir fremstilt som et gode for kvinnene som bærer disse barna – eller som uunngåelig og fornuftig bruk av tilgjengelig teknologi. Hvis ikke dette er løgn, fremstilt som sannhet, hva er det da?

Én av de virkelig nedslående nyhetene kom i februar i fjor. Da slo lovavdelingen iJustisdepartementet fast at abortloven åpner for at friske fostre kan aborteres når en kvinne er gravid med to eller flere barn.

Dette fikk Sp og KrF til å foreslå en innstramming i abortloven. Men i desember ble forslaget avvist av Stortingets helsekomité. Dermed er tvillingabort, eller fosterreduksjon som er den mer tekniske termen, tillatt i Norge.

I forrige uke kom så nyheten om at helseministerBent Høie (H) sier ja til en omstridt blodprøve som kan avdekke om fostre har Downs syndrom.

Den nye blodprøven gjør at kvinner slipper å utsettes for fare for spontanabort, slik tilfellet har vært før, sier Høie. Ja, kanskje det. Men resultatet blir trolig at flere fostre mister livet, fordi blodprøven med stor sikkerhet kan slå fast om barnet har Downs.

Vi tror KrFsOlaug Bollestad har rett når hun mener det er grunn til å frykte en intensivering av jakten på barn med Downs syndrom.

Det er med sorg og en stigende følelse av maktesløshet vi ser at utviklingen hele tiden går i én retning, der de minste og mest sårbare hele tiden blir mer utsatt.

Vi fylles av en inderlig medynk med de små menneskebarna som ikke får leve, fordi de er litt annerledes, eller fordi de rett og slett var en for mye.

Og vi fylles av ydmykhet ved tanken på at vi alle har vært så små en gang, og at vi fikk lov å leve, fordi livstråden vår ikke ble kuttet. Samtidig kan vi ikke slutte å undre oss over dette samfunnet som vi har skapt, der rommet for den som er annerledes blir trangere.

Der vi innbiller oss at vi kan kontrollere livet ved å velge vekk det ubekvemme, men der vi selv risikerer å bli fanget i et samfunn som blir kaldere og mindre raust.

«Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror», skrev Einar Skjæraasen i sitt berømte dikt «Du ska itte trø i graset».

Måtte vi klare å se at vi alle kan komme i situasjoner der vi er sårbare, og at vi da trenger noen som taler vår sak. Måtte vi ha mot til å være en bror – og en tydelig stemme, for de aller minste i blant oss.

Og måtte samfunnet vårt snart klare å ta inn over seg den himmelropende urett som blir begått når 14.000 små, norske barn blir nektet livet i løpet av et år.