Det er hevet over tvil at samlivsetikken for tiden forårsaker store indre spenninger i kirken, skriver Dagen på lederplass. Illustrasjon: Yayimages.com

Større åpenhet for valgmenigheter

tirsdag 24. januar 2017

Lederartikkel

I morgen begynner årets kirkemøte i Trondheim. Den saken som ventelig vil få mest oppmerksomhet, er behandlingen av ekteskapsliturgi for likekjønnede par. Denne representerer et historisk skille i Den norske kirke, og kommer som en konsekvens av Åpen folkekirkes valgseier i 2015.

Nett-TV: De fleste plenumssesjonene på Krikemøtet kan du se direkte her på Dagen.no

-----

Det er hevet over tvil at samlivsetikken for tiden forårsaker store indre spenninger i kirken. Preses Helga Haugland Byfuglien sa i gårsdagens avis at hun mener det er mulig å leve med uenigheten i dette spørsmålet.

Mange håper at hun får rett, både blant dem som støtter og dem som kritiserer den nye liturgien. Men mange mener også at uenigheten i sin natur er kirkesplittende. Også dette standpunktet har forsvarere på begge sider av konflikten.

Før helgen kunne vi lese om oppropet mot den nye liturgien. For prestene som leste dette opp, handler det om en dyp samvittighetsforpliktelse i troskap mot Guds ord og kirkens tradisjonelle lære.

Fra disses ståsted er det Åpen folkekirke og deres allierte som forårsaker splid i kirken. Åpen folkekirkes leder Gard Sandaker-Nielsen advarte på sin side prestene som ville lese opp oppropet mot å bidra til ytterligere splittelse.

Kirkemedlemmer har valgt ulike tilnærminger til situasjonen i Den norske kirke. En av de gruppene som har blitt tatt for lite hensyn til, er dem som ønsker å forbli i kirken, men som ønsker noen egne indre strukturer.

I gårsdagens avis spurte sokneprest Vidar Mæland Bakke i Bymenigheten i Sandnes om hvorfor det ikke dannes flere valgmenigheter. Han mener en viktig del av forklaringen er nøling og uklarthet i Den norske kirkes egne organer.

Menighetsledere samlet om opprop  

Det fremstår underlig at Den norske kirkes ledende organer ikke har vist disse gruppene mer imøtekommenhet i en tid hvor mye allerede er i endring i kirken. Her har man engasjerte kirkegjengere som gjerne vil høre til Den norske kirke, men som av samvittighetsgrunner ikke vil være del av den ordinære sognestrukturen.

Det virker unødig sneversynt at Den norske kirke ikke i større grad har vært villig til å løfte blikket og se at kirken er tjent med å få flere fellesskap av Bymenighetens type.

I Stavanger bispedømme finnes det allerede mange steder en hel rekke alternativer for dem som søker kristne fellesskap utenfor Den norske kirke. Det er rimelig å anta at om Torstein Lalim hadde blitt utnevnt til biskop i Stavanger, ville flere av disse fellesskapene ha opplevd tilstrømning av medlemmer.

For Den norske kirke skulle en tro at det var ønskelig å beholde flest mulig engasjerte troende innenfor kirkens rammer. Da er det vanskelig å se at den strenge ordningsforståelsen som hittil har vært rådende, er den beste måten å møte dagens kirkelige situasjon på.

Man må ikke være profet for å se at dersom dagens praksis blir videreført, vil det antakelig føre til at flere aktive kirkegjengere finner nye åndelige hjem utenfor Den norske kirke.