Spise mindre og leve mer
Kirken har et viktig ansvar for å forvalte Bibelens budskap om fasten.
I kirkeåret går vi nå inn i den tradisjonelle fastetiden som preger tiden frem mot påsken. Hvordan en forholder seg til faste vil variere stort fra trossamfunn til trossamfunn og fra en kristen til en annen.
Det er liten tvil om at fastetiden byr på en anledning til å leve annerledes. Men med anledningen kommer også en fristelse. «For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt», som Paulus skriver til Timoteus.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I fastetiden har kristne tradisjonelt spist enklere, og en har gjerne levd på en kjøttfri diett. Men fastetiden har også vært en tid for særlig omsorg for de svake og utstøtte, på bakgrunn av Guds ord i Jesaja om «den rette faste».
Vi vet at mange kristne i dag orienterer seg i kirkelandskapet på en ny måte. Fasten, sammen med andre praksiser som tidebønn og skriftemål, er blant de mange verktøyene en da finner.
Det har vært vanskelig å finne disse praksisene igjen i mange lutherske sammenhenger, men nå pipler de til overflaten i de forskjelligste sammenhenger.
Faste har en effekt på både kropp og sinn, og det er nok ikke uten grunn at den finnes i de fleste av verdens religioner. Men kanskje nettopp derfor kan det by på problemer når kristne oppdager fasten i en tid der det er kropp og helse som er alfa og omega.
I flere europeiske land er det ikke uvanlig å faste på regelmessig basis, uten noen religiøs motivasjon. Faste blandes sammen med det å leve på diett for kroppens skyld. Kristne kan fristes til å «faste litt» for å bøte på fysiske utfordringer.
En annen fare er å gjøre fasten til en slags botsøvelse for samvittigheten. Hvis de gode gjerningene blir fastens essens er vi like langt som om fastetiden skulle være en slags kristen slankeleir.
Selvsagt vil faste gjøre noe med kroppen. Like selvsagt er det at fasten forbindes med å gjøre godt. Men om blikkretningen er egen kropp eller egne gjerninger så er utgangspunktet feil for en kristen faste.
For kristen faste handler ikke først og fremst om å spise mindre, men om å spise mer. Det handler om å velge den maten som Jesus snakker om, og som gir næring til det indre mennesket.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fasten er en periode av konsentrasjon om det Jesus sier i sin store kjærlighetserklæring i Johannes-evangeliets 14. og 15. kapittel: «Bli i meg, så skal jeg bli i dere.»
Det er når Guds folk har denne blikkretningen at fasten virkelig gir mening. For da avstår en for det første fra det vårt gamle menneske begjærer, for å søke det ånden begjærer. Den hellige ånd søker Guds vilje og gleder seg i den. Og Guds hjerte banker som kjent for enker og farløse. Dermed vil kristne som faster rett både ta til seg av Guds ord og gjøre Guds gjerninger i verden.
Kirken har et viktig ansvar for å forvalte Bibelens budskap om fasten. Både for å gi kristne tilgang til denne viktige delen av det kristne liv, og for å unngå de åpenbare fallgruver som finnes. Og kanskje er det slik at både kristenledere og kirkesamfunn må bli kjent med fasten på nytt. Forstått rett kan fasten være en viktig byggestein for et styrket og fornyet kristenfolk i landet vårt.
DagensDebatt.no: Heller ikke en luthersk spiritualitet bør være fremmed for et asketisk element, skriver Harald Hegstad,... Posted byDagen on 5. februar 2018
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
«Vi startet det nye året med å prøvespise oss ut av fryseren.» * Har du en god restemat-oppskrift? Del den med oss i...Posted byDagen on 16. februar 2018
Artikkelen fortsetter under annonsen.
