Samarbeid med Den norske kirke
Hvis det blir viktigere å unngå konflikt enn å fastholde kirkens lære, risikerer vi i realiteten å svikte kirkens lære.
Indrekirkelig strid har gjennom historien ofte satt sterke følelser i sving. I frykt for å skape unødig konflikt kan kristne stå i fare for å nedvurdere betydningen av teologiske stridsspørsmål. Det ser vi ikke minst i vår tid, hvor få kristne ledere velger å engasjere seg i den betente samlivsetiske debatten.
Det er ikke noe kristent ideal å maksimere konflikt. Snare formaner apostelen Paulus oss i Romerbrevet til å holde fred med alle mennesker - så langt det står til oss. Dette står imidlertid ikke i motsetning til å holde fast ved sannheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«De som er bekymret for utviklingen i Den norske kirke bør mer enn noen støtte opp om at organisasjoner med et klassisk...Posted byDagen on 26. februar 2018
Og vi må fastholde at det er Guds ords sannhet det står om i ekteskapsdebatten. Derfor vil det være et svik om kristne ledere gjør dette spørsmålet mindre enn det er for å ivareta en tilsynelatende ytre harmoni.
I det lavkirkelige Kristen-Norge har den såkalte Calmeyergatelinjen i nærmere 100 år vært retningsgivende. I dag er det nok ganske få som har inngående kjennskap - eller stor interesse for - det som skjedde på det store ledermøtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920.
Men hovedlinjen har likevel ligget nokså fast, selv om de direkte henvisningene til selve møtet er færre enn før. Og hovedsaken er selvsagt ikke hvilket navn man bruker på tilnærmingen man velger, men om man veileder i tråd med kristen tro.
Det har vært vanlig å sammenfatte Calmeyergatelinjen som at konservative kristne ikke bør inngå frivillig samarbeid med liberale teologer. En viktig konsekvens av dette har vært at man normalt ikke inviterte liberale teologer som talere på bedehuset. Samtidig har det også vært understreket, blant annet her i avisen, at «Calmeyergaten er enveiskjørt».
Poenget med dette uttrykket var at konservative predikanter gjerne kunne tale nær sagt hvor som helst de ble invitert til, så lenge de fikk ha sin teologiske integritet intakt. Det var altså i motsatt fall at restriksjonene trådte i kraft. Anliggendet var å ikke slippe liberal teologi til på talerstolen.
Den teologiske debatten i vår tid er på mange måter annerledes enn den man hadde for 100 år siden. Derfor kan vi ikke uten videre adoptere alle premissene man opererte med den gangen. Men hovedlinjen står likevel fast.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvis det blir viktigere å unngå konflikt enn å fastholde kirkens lære, risikerer vi i realiteten å svikte kirkens lære. Og det er høyst usikkert hvor dypt den tilsynelatende ytre harmonien i virkeligheten stikker.
I gårsdagens avis kunne vi lese om Normisjons ønske om å samarbeide med Den norske kirke, også i den situasjonen folkekirken befinner seg i nå. I hovedsak er det all grunn til å støtte Normisjon i dette ønsket. Så lenge forkynnere kan stå for et klassisk kristent syn på ekteskapet, er det positivt at de får anledning til å møte for eksempel konfirmanter i Den norske kirke.
I tillegg til at det er viktig å ha den teologiske integriteten intakt, må det også være maktpåliggende for kristne organisasjoner at man ikke stenger seg selv ute fra arenaer hvor man kan formidle hele det kristne evangeliet til vår tids mennesker.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
